Hvorfor boikotter plutselig flere tusen forskere en av sine viktigste kanaler for spredning av forskning? Og hvorfor ikke bli en av dem?

De siste par ukene har det startet opp en boikottaksjon mot forskningsforlaget Elsevier. Forskere skriver under på et opprop mot forlagets praksis i spørsmål som prissetting, tilgang på publisert forskning og støtte til kontroversiell (amerikansk) lovgivning. I skrivende stund er det 2700 underskrifter. De bikket 2000 i går. Hvorfor gjør de det, når tidsskrifter er den viktigste arenaen forskere får publisert forskningen sin i? Forklaringen ligger i hvordan den svært lukrative forskningspubliseringsbransjen fungerer.

Helt siden vitenskapsmenn (ja, de var alle menn) rundt Newtons tid startet å organisere seg i vitenskapelige selskaper for å slippe å være avhengig av privat korrespondanse og støtte fra rike mesener for å spre sine funn og ideer har tidsskrifter vært en essensiell del av vitenskapelig kommunikasjon. De tillater forskere å informere hverandre om det siste som skjer på forskningsfronten, og gir samlet en uvurderlig oversikt over hvor et gitt felt befinner seg og hvilke problemer man er opptatt av. Publisering i tidsskrifter (og bokutgivelser) er enormt viktige for en forskerkarriere. Det regnes som det viktigste målet på at en forsker gjør jobben sin og deler informasjonen med andre så det kan vurderes og diskuteres i det åpne. Det er også grunnlaget for mye av finansieringen av forskning i dag: en artikkel i et vanlig vitenskapelig tidsskrift er verdt litt under 40 000 kroner, og får du trykt den i et spesielt prestisjefylt tidsskrift kan summen komme opp i over hundre tusen.

Åpenhet er helt sentralt i dette systemet. For at tilliten til forskningen skal opprettholdes er det viktig at informasjonen i forskningsartiklene holder høy standard og ikke er full av feil og svake resonnementer. Derfor blir tidsskriftartikler såkalt fagfellevurdert, de blir lest og vurdert av andre forskere på samme felt som artikkelforfatteren som kan vurdere om det som blir presentert holder mål og er relevant for tidsskriftets interessefelt. Disse fagfellevurderingene er som gratis konsultasjoner gjort av forskere fordi de mener det er viktig å opprettholde kvaliteten på det som publiseres på feltet, og fordi arbeidet med tidsskrifter er som en stor, vitenskapelig dugnad. Redaktørene av disse tidsskriftene er også ofte forskere selv, med ansvar for å vurdere hvilke av de mange artiklene tidsskriftene mottar som fortjener å fagfellevurderes i utgangspunktet og organiseringen av hver enkelt utgivelse.

Selv om mesteparten av arbeidet med et tidsskrift gjøres gratis av de involverte forskerne trengs det likevel en del organisering for å klargjøre artiklene, trykke tidsskriftene og holde styr på abonnenter og innbetalinger og utsendinger. Det er her forskningsforlagene kommer inn, som tilretteleggere for vitenskapelig publisering. De har så langt fungert som et viktig ledd i vitenskapelig kommunikasjon og som en uunngåelig del av den pågående vitenskapelige samtalen. Uten noen til å organisere publiseringen er vi tilbake til privatkorrespondansens tid.

Så hvorfor protesterer forskerne nå ved å boikotte den største forleggeren innenfor vitenskapelig publisering, en kanal som er ekstremt viktig for at mange forskere skal kunne ha en jobb i det hele tatt? En titt på aksjonens ankepunkter avslører de viktigste ankepunktene mot forlagenes praksis som de er i dag: tidsskriftene er utrolig dyre, de selges pakket sammen med en haug andre tidsskrift man ikke nødvendigvis er interessert i, og Elsevier har offentlig støttet flere kontroversielle lover som begrenser den frie tilgangen på vitenskapelig kunnskap.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i disse punktene. Siden så mye av tidsskriftproduksjonen (skriving, fagfellevurdering, redigering) er basert på gratisarbeid skulle man tro at det var mulig å selge tidsskriftabonnementer til en rimelig penge. I stedet koster de tusenvis av kroner i året, og i de mest ekstreme tilfellene over hundre tusen kroner for noen hundre sider per år. Prisene har blitt så høye at stadig flere universitetsbibliotek må kutte i antall tidsskrift fordi de nå bruker nesten to tredjedeler av budsjettene sine på tidsskriftabonnementer. Overskuddet går rett til forlagene, og det er ikke uten grunn at Elsevier har en profittmargin på 36% og overskudd på over 7 milliarder kroner i året, i følge The Economist. Prisspørsmålet er ekstra sensitivt for forskere i fattigere deler av verden, eller for alle privatpersoner som interesserer seg for forskningsresultater og betaler skatt for at de produseres, men ikke får tilgang til å lese dem uten å være tilknyttet et universitet eller bibliotek.

Noe av disse enorme summene skyldes at Elsevier nekter å selge enkeltabonnementer på flere av tidsskriftene sine. I stedet må institusjonen (nesten ingen privatpersoner abonnerer på vitenskapelige tidsskrift, på grunn av prisen) kjøpe flere tidsskrift de ikke er interessert i for å få tilgang til ett de trenger. Krangler man for mye på denne ordningen nøler de ikke med å kutte ut tilgangen helt. Det siste av de tre boikottpunktene er litt teknisk, men Elsevier har nylig støttet flere kontroversielle amerikanske lovforslag som SOPA, PIPA og Research Works Act, som alle ønsker å begrense mulighetene for å dele informasjon på nettet. Den siste, RWA, går spesifikt inn for å begrense muligheten offentlige myndigheter har til å pålegge forskere med offentlig finansiering å publisere forskningen sin i åpne publikasjonskanaler.
Når man i tillegg vet at Elsevier har vært involvert i flere saker som undergraver forskningens uavhengighetsideal ved å la tredjeparts industrielle aktører betale for og utforme egeninteresserte tidsskrifter (se denne saken i The Guardian om et tidsskrift som minnet om et vitenskapelig et men som i bunn og grunn var ren reklame for et legemiddelfirma), og at de står bak kvasivitenskapelige utgivelser som tidsskriftet Homeopathy, blir det ikke vanskelig å støtte boikotterne.

Men skal man boikotte selv? Som uetablert forsker i et felt hvor Elsevier har flere viktige tidsskrift vil det være et alvorlig skritt for meg å nekte å publisere, fagfellevurdere eller redigere noe for noen av disse tidsskriftene. Det innebærer at jeg lukker døren for rundt en tredel av mine potensielle publiseringskanaler, og gjør det dermed vanskeligere å få mitt arbeid spredt og vurdert. Likevel tror jeg det er dette som må til for å hanskes med noen av de etter hvert store problemene som hefter ved tradisjonell tidsskriftpublisering. Det er på tide å flytte forskningen ut av dyre, lukkede systemer og over i åpnere former som flere kan del i. Derfor har jeg selv skrevet under på oppropet, og oppfordrer alle som er i posisjon til å ta stilling til Elseviers udemokratiske metoder til å gjøre det samme. Forhåpentligvis kan frafallet av tusenvis av medhjelpere gjøre at forlag som Elsevier gjør om på sin forretningspraksis og deltar mer aktivt i arbeidet med å gjøre forskning tilgjengelig for så mange som mulig. Hvis ikke er det på tide å ta skrittet helt ut i åpen publisering som benytter seg av mulighetene som ligger i det digitale mediet til å spre forskning langt billigere og raskere enn foregår i dag.

Hvis du vil vite mer om denne saken er det en fortløpende oppdatert oversikt over hva som skrives på Connotea, en side som jobber for åpen publisering og tilgang på forskning.