Av Eirik Swensen

De humanistiske fagene sliter for å holde hodet over vannet om dagen. I Morgenbladet har debatten rast siden januar, da avisen over flere sider brettet ut den miseren disse fagene står overfor. At det i det hele tatt er en debatt burde tross alt være et positivt trekk. Vi som driver med såkalt unyttig forskning må ta med oss det vi får. Skjønt å si at debatten raser er en mild overdrivelse; Morgenbladet er en ukesavis med relativt få lesere og mange av dem er nettopp engasjert i disse spørsmålene på egne vegne. Ved å lytte på NRKs ”Politisk kvarter” 16. februar kom man imidlertid raskt ned på jorda og oppdaget hvor debatten egentlig står. Problemstillingen så slik ut: skal studenter og elever i større grad presses til å velge en utdanning samfunnet trenger (les ingeniør)? Premisset var dette: samfunnet vil trenge mange flere ingeniører i årene som kommer for å møte oljenæringens etterspørsel. Konklusjonen var denne: vi må få elever og studenter til å forstå sitt eget beste, og altså velge disse utdannelsene.

Dette virker kanskje noe karikert, men det er det altså ikke. Det er bare å lytte selv på nettradio. Stein Lier-Hansen fra industrien, Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet og Mette Hanekamhaug fra Fremskrittspartiet var (forbausende?) enige om problemet, utfordringene og løsningene. Uenigheten gikk kun på nyanser. Programleder utfordret heller ikke virkelighetsoppfatningen. Flere ingeniører (og noen lærere og helsearbeidere ekstra) er nyttig, det meste annet må vi for all del få fremtidens studenter fra å velge.

Dette var selvsagt bare en debatt og ett panel (med en svak programleder). Jeg vil likevel hevde at det sier noe om hvor utdanningsdebatten står i 2012. I en tid der klimaendringer omtales som ”vår tids største utfordring” er det ingen som problematiserer en fortsatt vekst i oljenæringen som et ubetinget gode. Det er i stedet denne næringen vi skal sluse flest mulig av dagens studenter og fremtidens arbeidstakere inn i. At alle også ser ut til å kjøpe oljenæringens egne fremtidsvisjoner som det eneste grunnlaget for politikkutforming på feltet, er i seg selv et argument for at vi trenger fremtidige eksperter på politikk og samfunn, og ikke bare teknologi.

I et større perspektiv viser denne endimensjonale tenkningen en grunnleggende mangel på forståelse for at et mangfold av utdanninger og erfaringer er bærebjelken i et godt samfunn. Selvsagt tror jeg ikke aktørene er uenige i dette, men med den retorikken som brukes i debatten gis det noen relativt ubehaglige signaler til de som velger å bruke tid og krefter på annet enn ”nyttige” teknologifag. Det er også alltid de samme ”usual suspects”; de humanistiske og delvis også de samfunnsvitenskapelige fagene. Teatervitenskap og mediefag var fremme i debatten i Politisk kvarter. Dette er fag der sparekniven allerede er i ferd med å utradere hele fagmiljøer. Det er i en slik kontekst Lier-Hansens svar er å prioritere realfagene enda sterkere. Eller sagt på en annen måte: marginalisere de utsatte fagene ytterligere. Man kan kanskje ikke forvente annet fra industriens talerør, men det er betenkelig hvis dette er den gjengse oppfatningen også fra politisk hold.

Grunnleggende sett handler den pågående utdanningsdebatten om hva slags samfunn vi ønsker oss i fremtiden. At det utdannes massevis av økonomer og ingeniører, og få teatervitere og religionshistorikere, er sikkert logisk innenfor et verdensbilde der ”nytte” er redusert til kortsiktig økonomisk gevinst og høye lønninger. Ønsker vi derimot et samfunn med både børs og katedral, bør debatten snarest nyanseres.