Av Eirik Swensen

I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) har Toril Moi noen interessante refleksjoner rundt humaniora, der hun blant annet sammenlikner dette fagområdets status i USA med den norske situasjonen. Forskjellen, i følge Moi, ligger i at humanistiske fag i Norge til enhver tid må legitimere seg gjennom å vise til ”samfunnsnytte”. Diskusjonen om forskning og samfunnsnytte er viktig og begrenser seg ikke kun til humaniora. Det er likevel liten tvil om de såkalt ”myke vitenskapene” merker dette presset sterkere enn andre. Mois løsning er å gå utenom nyttebegrepet, og i stedet finne andre idealer. Jeg tror imidlertid det er problematisk å kvitte seg med et begrep som har så sterke, positive konnotasjoner. I stedet må nyttebegrepet gis et annet meningsinnhold. Jeg mener veien å gå heller er å problematisere hva nytte er, og for hvem? Knut Kjeldstadli er inne på dette i boka ”Akademisk kapitalisme”, der han tar til ordet for et nytt universitetsideal mellom markedsorientering og klassisk dannelse. Innenfor dette ”Samfunnsuniversitet” definerer han nytte som det ”å reise emner og problemstillinger som er forpliktet av visse verdier og interesser”. Utfordringen i dag er at en slik måte å tenke nytte på blir undervurdert i mange sammenhenger.

At ”nyttediskursen” brer om seg er ikke vanskelig å få øye på. Det foregår en massiv promoteringen av realfag, og nærmest daglige er det oppslag om at vi trenger flere ingeniører for ”fremtidens arbeidsliv”; elever på videregående skole får beskjed om å velge mer ”matnyttige”(!) utdannelser, mens trenden rundt å studere såkalt frie fag på universitetet samtidig er på vei nedover. Dette er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv, de fleste vil snarere si at ungdommen endelig tar til fornuft. Likevel avstedkommer det noen refleksjoner. Nytte i et slikt perspektiv handler nemlig om å produsere et synlige resultater, i utdanningssammenheng en jobb som kan ”brukes til noe”. Sagt på en annen måte settes det likhetstegn mellom nytte og det å spille på lag med samfunnets status quo. Men hvis alt bare skal ”passe inn”, er det da rom for å stille de overordnede spørsmålene?

Det er interessant å knytte denne nyttediskusjonen til miljøfeltet, som er det jeg jobber med til daglig. Under åpningen av CenSES, det nye forskningssenteret for studier av miljøvennlige energiteknologier, sa olje - og energiminister Ola Borten Moe at han ville ”utfordre CenSES på å utvikle vår forståelse av disse tingene, samt formulere analyser som er synlige i det offentlige ordskiftet”. Samtidig la han konkrete føringer for hva slags forskning han ønsket seg. Ett område han gjerne ville ha hjelp til, var å få større gjennomslag for bygging av nye overføringslinjer innenlands, men at dette ikke var mulig uten en annen virkelighetsoppfatning i mange deler av landet. Forespørselen om samfunnsnytte var eksplisitt, men med et forhåndsdefinert nyttebegrep. Men er det en slik nytteforståelse vi samfunnsvitere og humanister ønsker å fronte? Et annet eksempel på det samme, som fikk lite oppmerksomhet utenfor Klassekampen, er at tilskuddsordningen til miljøorganisasjoner skal endres, for i større grad å belønne ”samfunnsnytte”. De organisasjonene som leverer ”nyttig” kunnskap skal premieres på bekostning av de øvrige som ikke kan vise til konkrete leveranser innenfor et slikt regime.

Både Borten Moes utsagn og den nye tilskuddsordningen kommuniserer et instrumentelt syn på ”nytte”. Jeg vil mene at samfunnsnytte fra et humanistisk og samfunnsvitenskapelig perspektiv også må dreie seg om å se utenfor boksen. Konkret handler det om å stille de alternative spørsmålene; trenger vi mer energi i verden totalt, eller skal vi satse mer på fordeling? Er det et valg mellom sjøkabler og master i Hardanger, eller kunne vi tenkt helt annerledes rundt energisituasjonen? Er det vår jobb å belære folk om hva som er samfunnets beste, eller skal vi fatte beslutninger der folk trekkes aktivt med? Er det nyttigst å svare kun på forhåndsdefinerte spørsmål, eller bør det være rom for også å stille spørsmålene på en ny måte, selv om det kan virke utopisk her og nå? Slike spørsmål ser vi lite av i teknologiske debatter, og det vil absolutt være nyttig å få flere av dem.

Kilder:

NNT, nr. 3, 2011
Kjeldstadli, 2010: 152
http://www.universitetsavisa.no/forskning/article9750.ece
Klassekampen, 03.09.11