Av Eirik Frøhaug Swensen

I 2007 fikk Norge sin ”månelanding”, i hvert fall retorisk. I beste sendetid lovet statsminister Jens Stoltenberg milliarder til rensing av CO2, et teknologiprosjekt som først og fremst var et politisk kompromiss i oljenasjonen Norge, og som få hadde hørt om. Eksemplet er illustrerende. Inntrykket som gis fra de som sier seg å tale miljøets sak i Norge, er nemlig at miljø – og klimautfordringene kan la seg løse ved hjelp av mer og bedre teknologi. I tillegg helst uten at folk skal merke det. Hva betyr det når klimakamp blir teknologikamp?

For det første kan en slik holdning være farlig fordi den bygger på urealistiske premisser om hva ”teknologisk utvikling” faktisk kan utrette i klimakampen. En annen, og mer underkommunisert fare, vil være at klima redusert til kun et spørsmål om teknologi kan true engasjementet for miljøsaken som sådan. Når miljø – og klima blir frakoblet fra hvordan folk lever sine liv, er nemlig risikoen stor for at troen på at egen innsats nytter også kan forsvinne. Den britiske sosiologen Mike Hulme har sagt at ved å ramme inn klimaproblemet som ett stort mega-problem, vil også forslagene til løsninger følge i samme mønster. De ”mulige” løsningene har dermed en tendens til å bli store enkelttiltak folk flest vanskelig kan forholde seg til. I stedet for å se klimapolitikk som mange små tiltak som til sammen utgjør en forskjell, er det altså de teknologiske løsningene som skal ”redde oss” innenfor en verden som er organisert på akkurat samme måte. Som Jens Stoltenberg uttaler i boken ”Klimaparadokset”: ”Mange andre lokale miljøproblemer vil altså løses hvis vi løser klimaproblemet”. Heller enn å ta for seg de andre overkommelige problemene først, og slik få reduserte klimautslipp ”på kjøpet”, snakker han om det store abstrakte ”klima”. Dette til tross for at det nettopp er de gjørbare enkelttiltakene du og jeg faktisk kan forholde oss til i hverdagslivet.

Dagens klimadebatt kan karakteriseres innenfor det sosiologen Erik Swyngedouw omtaler som en ”post politcal environmental consensus”. Det er nemlig en stor grad av konsensus og enighet om å prioritere teknologiorienterte klimatiltak både blant politikere og miljøvernere. Swyngedouw peker på at problemet med en slik ”stor enighet” er at de alternative perspektivene fortrenges. I klimadebatten er for eksempel sammenhengen mellom forbruk og klimagassutslipp ”elefanten i rommet”, selv om det neppe burde være kontroversielt å sette spørsmålstegn ved ubegrenset vekst. Selv handelsstandens egen organisasjon, HSH, understreker at ”Forbruket er høyere enn verden har kapasitet til”, og at om alle skulle forbrukt som nordmenn ville vi trengt tre planeter. Selv om det kun er kreative økonomer som mener ubegrenset vekst kan la seg forene med lavere klimautslipp, er det likevel en slik miljø - og klimapolitikk alle partier fra SV til Frp og store deler av miljøbevegelsen i praksis omfavner. Hvis den systemiske årsaken til økte klimagassutslipp blir for utfordrende å forholde seg til, kan den uklare samlekategorien ”teknologisk utvikling” være redningsplanken i demokratiet.

De som utfordrer teknologisporet forblir ganske marginale i den norske klimadebatten. Visst eksisterer det alternative stemmer som Greenpeace, Framtiden i våre hender og Miljøpartiet de grønne. Med såkalte miljøstiftelser som Bellona og ZERO som får sette agendaen i debatten, og med en miljøvernminister som helhjertet støttespiller, er det likevel lite rom for reell debatt. Dette er selvsagt synd for debattklimaet i seg selv. Potensielt sett lang mer problematisk, er mangelen på en troverdig opposisjon til den rådende retningen i klimapolitikken. Det ser ut til at de politiske partiene frykter å miste stemmer ved å forfekte en miljøpolitikk som stiller krav til den enkeltes engasjement og innsats. Det samme forutsetter teknologioptimistene i Bellona og ZERO ved å promotere klimatiltak folk ikke skal merke. Er det grunn til å ha en slik defensiv holdning til opinionen? Eller er det snarere slik at folk har et langt større miljøengasjement enn det de uttrykker gjennom stemmeseddelen? For at miljø – og klimaspørsmål skal bli noe folk har et forhold til, er det uansett grunn til å tro at det må rammes inn som noe mer enn kun et spørsmål om ny og bedre teknologi.

Kilder:

Alstaheim, Kjetil B. (2010) Klimapardokset. Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. Oslo: Aschehoug.

Hulme, Mike (2009) Why we disagree about Climate Change. Cambridge: Cambridge University Press.

Swyngedouw, Erik (2010) “Apocalypse Forever?: Post-political Populism and the Spectre of Climate Change” Theory, Culture & Society, March/May 2010; vol. 27, 2-3: pp. 213-232.