Det er mange som har meninger om internett. Nå har også økonomene kastet seg inn i debatten: var det verdt det å finne opp internett?

Av Henrik Karlstrøm

Nye teknologier har ofte utilsiktede konsekvenser. Det er tvilsomt at Karl Benz så for seg ti dager og 100 km lange bilkøer i Kina da han patenterte den første bensinmotoren, og Joseph Marie Jacquard tenkte neppe at hans hullkort for automatiske vever en dag skulle utgjøre kjernen i de første datamaskinene. Noen ganger har tilsynelatende små innovasjoner store konsekvenser, som da det blodfortynnende stoffet Sildenafil viste seg å ha interessante bivirkninger. I dag selges det under navnet Viagra.

En av de siste tiårenes teknologiske innovasjoner har hatt større påvirkning enn noen annen: internett og digital teknologi. Selv om Tim Berners-Lee godt visste hva han gjorde der han skulket unna sine plikter på CERN for å skrive de første http-protokollene på slutten av 80-tallet – han så for seg et system hvor mange kunne få tilgang til den samme informasjonen gjennom en metode for å lenke dokumenter til hverandre – kan han neppe ha forutsett hvor stor og rask utbredelsen av internett og teknologier som benytter seg av nettets struktur skulle komme til å bli. Internett er enormt viktig for mange, deriblant meg, i så å si alle aspekter av hverdagen. Nettet brukes til å effektivisere mange oppgaver som handler om kommunikasjon og informasjon: brevutveksling, banktjenester, mediedistribusjon, nyheter og så videre.

Alt dette er vel og bra, men selv om både internett og Viagra er til stor glede for mange, er ikke alle oppfinnelser like hyggelige. Alfred Nobel innstiftet som kjent sin fredspris etter at han så dynamitten han fant opp til å effektivisere gruvedrift bli brukt til krigføring. All ny utvikling er gjenstand for debatt, og at teknologi kan brukes til både gode og dårlige ting er neppe overraskende. Så heller ikke med internett, som siden begynnelsen har vært gjenstand for mye skriverier av både positivt negativ art.

Kritikk av internett og digitale tjenester er da heller ikke et nytt fenomen. Mange har uttrykt bekymring over hvordan dataspilling kan føre til voldelig oppførsel (for ordens skyld: Byron-rapporten jeg lenker til her mener ikke dette, men inneholder en god diskusjon av posisjonene i debatten, og jeg nevner dataspill her fordi det er først med innføringen av spilling over nett at det virkelig har begynt å spise mye tid) eller bidra til overvekt fordi barn og unge sitter foran skjermen i stedet for å være i bevegelse, og vi husker den famøse avfeiingen av internett som en flopp. Men det interessante med de nye bekymringene er at de ikke er uttrykt som en kritikk spesifikt rettet mot internett, men faktisk heller stiller spørsmål ved noen interessante avveiinger: hva slags liv kan vi leve med internett? Hva slags jobber kan vi ha med internett? Er vi villige til å være fattigere hvis vi får tilgang på internett?

Hovedsakelig har den nye debatten om internett handlet om økonomien. Siden deler av den kan være litt fagspesifikk for økonomer tenkte jeg å komme med en liten gjennomgang av de forskjellige aspektene ved en ganske sentral, veldig interessant og oversett diskusjon. Dette er nemlig ikke én debatt, men flere. Jeg kan jo starte med en ikke-økonom: medieviteren Douglas Rushkoff peker på at veldig mange jobber forsvinner på grunn av digital teknologis fremmarsj. Postvesen over hele verden skjærer ned, bomringansatte erstattes av brikker, banker legger ned filialer til stor frustrasjon for eldre og andre som ikke er gode venner med minibanker. Rushkoff spør seg om vi rett og slett må venne oss til tanken om et samfunn hvor en stadig minkende andel av befolkningen utfører “produktivt” arbeid, mens resten må leve på lite. Økonomen Tyler Cowen har skrevet en hel bok om den stagnerende amerikanske økonomien, og hevder at den ofte opphausede “nye” internettøkonomien slett ikke produserer nok jobber i forhold til hvor mange den avsetter. Noen hundre Facebook-jobber veier ikke opp for tusenvis av tapte arbeidsplasser i for eksempel leverandørindustrien når det er stopp i ny boligbygging.

Andre ser mer lyst på sakene, og hevder at det er mange økonomiske fordeler ved internett som ikke nødvendigvis omsettes i flere jobber. Investoren Byrne Hobart framhever en del av dem: underholdningsvarer er billigere (også når du faktisk betaler for dem), produktiviteten øker og det er lettere å gjøre prissammenligninger enn før, for å ta noen eksempler. Økonom David Henderson har forsøkt å beregne hva det såkalte forbrukeroverskuddet av internett er, altså hvor mye vi egentlig får ut av nettbruk som ikke er jobbrelatert. Hans høyst spekulative svar, basert på den litt tvilsomme metoden å spørre folk hvor mye mer de måtte tjent før de var villige til å kutte ut all nettbruk, er 8 % av inntekten vår. Det er faktisk ganske høyt. Men er det nok til å erstatte alle jobbene som har forsvunnet i kjølvannet av finanskrisen, en krise som ikke kunne skjedd uten nettverksteknologier?

Dette siste poenget kommer til kjernen i diskusjonen. Er det verdt det å være fattigere når man har nett? Eller, som tilfellet er for en økende andel europeere og amerikanere, kan man leve med å bo hjemme lenger, gå arbeidsledig lenger og ha råd til mindre når man har tilgang på alt det positive nettet kan tilby oss (du vet, kattebilder, babyer som biter og, ja, Viagra). Internett-guru Jaron Lanier er bekymret for at nettet får folk til å akseptere sosiale forhold de ikke ville gjort i tiden før internett. For ham er internett som romernes gamle brød og sirkus – så lenge befolkningen underholdes og ikke sulter lar de seg styre.

Lanier mener hovedproblemet er at ting på internett i så stor grad er gratis, og at å bidra sosialt med ting på Facebook eller Google+ eller en blogg eller lignende egentlig er å jobbe uten vederlag for de etter hvert ganske mektige selskapene som profitterer på datatrafikk. Hans løsning på problemet er å formalisere en tjenesteøkonomi på nettet, slik at folk betaler mye mer for det de forbruker av nettjenester. Slik kan innholdsproduksjon bli noe å leve av, og inntektene bli jevnere fordelt. Andre, deriblant redaktør for det tekno-optimistiske tidsskriftet Wired Chris Anderson, mener at dette ikke er mulig fordi alt som involverer datakraft og internett over tid blir billigere og billigere. Det eneste som ikke synker i pris (og verdi?) er tid…

Debatten fortsetter. Til syvende og sist dreier det seg kanskje om det urgamle paradokset som informasjonsteoretiker og økokriger Stewart Brand formulerte allerede i 1984: “Informasjon vil være gratis. Informasjon vil også være kostbar. Den vil være gratis fordi den er så lett å distribuere, kopiere og kombinere - for billig til å bry seg med betaling. Den vil være kostbar fordi den kan være uendelig verdifull for mottakeren. Den spenningen vil ikke forsvinne.” Og imens sitter vi her, da. På internett.