Kondisjon – ikke alltid mest avgjørende

Av Jostein Hallén

Langrennsporten har vært i kontinuerlig utvikling siden starten for mer enn 100 år siden. Løpernes kondisjon har sannsynligvis utviklet seg minst.

Før i tiden var den ensomme kampen mot klokka utøverens hovedutfordring. Dagene vi har opplevd i Kollen så langt i VM har vist at utøverne absolutt ikke er ensomme lenger og de har flere ting å tenke på enn klokka.

Langrenn er en kompleks idrett

Langrenn har alltid vært en kompleks idrett der prestasjonene har blitt bestemt av flere faktorer. Sammenlignet med løping der prestasjonene i hovedsak bestemmes av løperens fysiske kapasiteter, gjør langrennssportens egenart at løperne tekniske ferdigheter så vel som ski-utstyret spiller en stor rolle for hvordan resultatlisten ser ut til slutt.

Langrennsportens utvikling har gjort at betydningen av de ulike faktorene har skiftet. I noen epoker har de som var fremst i utviklingen av utstyret hatt store fordeler, andre ganger har nyvinninger innen ski-teknikk vært mest avgjørende. Vi foretrekker selvsagt at det som skiller de beste først og fremst er skiløperens egenskaper og ikke utstyret. Men det er ikke alltid slik. To markante ”hendelser” har vært kunststoffskiene og skøyteteknikken.

Glassfiberski og skøyteteknikk

I VM i Falun 1974 var resultatlistene preget av glassfiberrevolusjonen. Vi kan trygt si at det var skiene mer enn løpernes kapasitet eller teknikk som var mest avgjørende under griseføret på 30 km det året. At Magne Myrmo vant gull på 15 km med treski noen dager senere på harde og isete forhold beskriver bare at kunststoffskia var i sin spede barndom. Nettopp det gjorde at resultatlistene flere år var preget av utviklingen av kunststoffskiene like mye som kapasiteten til løperne.

Glassfiberskiene gjorde at skiskøyting, som hadde vært brukt på flater i lang tid, ble mer lønnsomt. Gradvis utviklet skøyteteknikken seg utover 80-tallet til å bli klart mer effektiv en vanlig diagonalgang. Igjen var det ikke bare løperens kapasitet som var avgjørende. Denne gangen var det teknikkvalget som ble svært utslagsgivende.

I VM i Seefeld, 11 år etter glassfiberrevolusjonen i Falun, var resultatlistene delvis preget av hvem som hadde tatt sjansen, ikke trodd på ryktene om at det ville bli skøyteforbud, og trent iherdig på den nye teknikken. Anette Bøe var en av dem. Hun hadde trent skøyting i St. Moritz før VM og vant to gull individuelt og sølv på stafetten. Men skøyting var i sin spede start og har utviklet seg enormt siden den gang. Det beskrives kanskje best av at Grete Ingeborg Nykkelmo på 20 km i Seefeld gikk uten festesmørning for første gang i renn. Og hun vant.

Utvikling uten revolusjon

Etter slike revolusjoner som skjedde rundt VMene i Falun og Seefeld kommer en tid med raffinering av det nye, og der resultatene delvis preges av hvem som leder denne utviklingen. At utøveren har en stor kapasitet er hele tiden forutsetning for å prestere, men det er ikke tilstrekkelig og det er ikke nødvendigvis den med høyest kapasitet som vinner. En tid etter nyvinningene utjevner forskjellene seg og løpernes kapasitet blir igjen mer avgjørende.

Men mellom de store revolusjonene kommer det små nyvinninger. Nye skismøringer dukker opp hos et lag, men snart har alle tilgang til det nye og forskjellen utjevnes. Men det kan også skje gradvise endringer som ikke er så lett å oppdage. I dag hører vi at de norske herreløperne har dårligere kapasitet en våre gamle helter og at det har skjedd en gradvis reduksjon over de siste 2 tiår. Kan dette forklare at de norske prestasjonene har variert?

Kanskje, men det har også skjedd en rivende utvikling av teknikkene i langrenn. Nye øvelser, spesielt fellesstart, har bidratt til det. Både klassisk stil og skøyting er nå nærmere det optimale enn de var på slutten av 80-talet. Det setter andre krav til løperne og deres egenskaper enn når teknikkene var ”grovere”. Kanskje løpere med de nødvendige tekniske egenskapene ikke nødvendigvis har Bjørn Dæhlis forutsetninger for å oppnå ekstremt høyt maksimalt oksygenopptak. Jeg vet om ekstremt gode skiløpere som ikke har ekstrem kondisjon!