Ski-VM: Ny idrett – nye helter

Matti Goksøyr (Foto: NiH)
Matti Goksøyr (Foto: NiH)

Av Matti Goksøyr, professor i historie på Norges idrettshøgskole

Langrennssporten er ikke som før. Og langrennshelter er ikke hva de engang var.

Når ski-VM om noen få dager tar til i Oslo, vil VM-publikum få se noe de aldri har sett før: langrenn anno 2011. Alt har forandret seg siden sist: utstyret, skiene og stavene, teknikken, løypene og konkurranseformene.

Noe av dette er normal teknikk- og teknologisk utvikling, i tråd med den sportifiseringen som har preget det meste av den moderne idretten. Andre ting er imidlertid resultat av en ønsket politikk. Langrenn har, som det heter, tilpasset seg en ny tid. En kunne også sagt; solgt seg til interesser utenfor langrennssporten (tv og reklame), og latt deres interesser styre utviklingen.

Det har ført til den sørgelige tilintetgjørelsen av den legendariske Kollen-femmila, som var noe spesielt både for publikum og løpere, og som skapte en helt spesiell stemning der en kunne høre suset rundt i Nordmarka ettersom løperne for gjennom løypen og passerte de kjente passeringspunktene, for eksempel Frønsvollstråkka ved ca 45 km, der det alltid var en og helst flere som sprakk så det sang.

Nordtug – et komplekst heltemateriale

I 2011 er mannen alle snakker om, på Litteraturhuset og andre steder, og til og med svenske historieprofessorer skriver bok om, Petter Northug. Nordthug er et komplekst heltemateriale, som vekker motstridende følelser: Som suveren langrennsløper inntar han en tradisjonell norsk helterolle. Men langrennshelter er ikke hva de en gang var.

Selve idretten har endret seg. De egenskapene man tidligere forbandt med en god langrennsløper, er ikke lenger like framtredende. Skogens seige og ensomme kjempe er blitt detronisert. Nye typer løpere inntar sporene og helterollen. Petter Northug framstår som både moderne og folkelig. Han er både kontroversiell og annerledes. Han kan tillate seg ting fordi han er suveren. Han kan være en dårlig taper, utvise dårlig sportsånd i løypen og tilsynelatende ha null respekt for konkurrenter og kolleger – når han får en mikrofon i ansiktet.

For mange kan slikt smake som mangel på folkeskikk, mens andre heller vil oppfatte Northug som en forfriskende og nettopp respektløs ungdom som ikke er redd for å si det han mener. I det folkelige ligger også et element av allsidighet og tilgjengelighet: Om sommeren er han pokerspiller og lagspiller. Selv om hans fotballspill for Mosvik IL i 5. divisjon framstår som en litt mindre seriøs og kanskje mer terapeutisk allsidighet, signaliserer det en ellers utilnærmelig idrettshelt som på denne måten er som alle andre.

I utakt med NIF

Alt dette har fått NIF til å komme med sjeldent friske uttalelser som: ”Vår oppgave er ikke å rekruttere pokerspillere til det norske folk” og «Vi har ikke noe mål om at norsk idrett skal bidra til å markedsføre blandevann for sprit, for å si det på godt norsk».

Idrettsforbundet kom kanskje her i skade for å lansere en særnorsk definisjon og bruksmåte av produktet Red Bull og måtte i denne saken strekke våpen. Men NIF fikk i hvert fall sagt fra om at det er ting man «ikke liker» i de økonomiske omgivelsene til moderne idrettshelter. De passer ikke helt inn i verdiprofilen, og de økonomiske interessene, til Idrettsforbundet.

Fra rollemodell til markedsverdi

Den tradisjonelle idrettsmannen sto for sunne verdier. Han var en kjernekar, eller det som på moderne norsk kalles en rollemodell. Dagens idrettshelter har også verdier, men først og fremst markedsverdier. Deres storhet måles langs en annen skala; etter hvor mye de ”er verdt” på reklamemarkedet (Elisabeth Hartmann, NRK 16.2.2011).

Og så hører vi at helten Nordthug snakker om å flytte utenlands. Men Nordthug vil til Sveits, ikke til Monaco! Han lar med andre ord det sportslige og ikke det skattemessige bestemme bostedsadresse. Slik skiller han seg også ut fra andre ”helter”.

Skihelten – fortsatt en av oss

I moderne tid ser bildet av den norske idrettshelten ut til å tåle en status som skatteflyktning i Monaco eller andre gunstige steder. At enkelte idrettsstjerner etter hvert tjener så mye at de ikke har råd til å betale skatt i Norge, er noe det ikke snakkes høyt om, og noe det store publikum ser gjennom fingrene med, selv om de selv både tjener mindre og betaler normal skatt.

I seg selv viser dette hvordan den norske idrettshelten befinner seg i en opphøyet posisjon, befridd fra en del av de kravene som stilles til mannen i gata. Her viser også Nordthug seg som en del av folket! I hvert fall inntil videre…

Referanse:

Matti Goksøyr: ”Heltebilder i utvikling”. I: Dag Vidar Hanstad (red.): Norsk idrett - indre spenning og ytre press. Akilles forlag, Oslo 2011.

Powered by Labrador CMS