Av Sigmund Loland, professor i idrettsfilosofi og rektor ved Norges idrettshøgskole.

Er ski-VM verdt investeringene? Bør toppidrett få offentlig støtte?

Ski-VM er i gang. De idrettsinteresserte er spente. Vil Bjørgen og Northug innfri? Skal de norske hopperne vise klasse i nye Holmenkollen? Det stilles også mer omfattende spørsmål om arrangementets samfunnsverdi. Er ski-VM verdt investeringene? Bør toppidrett få offentlig støtte?

I VG har eksperter tematisert samfunnskostnadene ved VM. Det totale regnestykket inklusiv anlegg, infrastruktur, politiinnsats og arbeidet fra de frivillige estimeres til 2,6 milliarder. Direkte kostnader er langt mindre selvfølgelig, men det er ingen tvil om at det offentlige Norge legger igjen betydelige ressurser. Kan det forsvares?

Underholdning

Noen viser til underholdningsverdi. Og ja: Toppidrett er suveren underholdning. I motsetning til den regisserte filmen eller teaterstykket tilbyr toppidrett ekte spenning og reell usikkerhet om utfall. Langrenn blir sekundkamp og avgjøres på oppløpet. Vi vet ikke utfallet av hopprennet før siste hopper har landet. Plottet er direkte og konkret og forståelig selv for førstegangstilskueren. Hvem går først over mållinja? Hvem hopper lengst ned i bakken?

Videre handler toppidrett om formell og målbar konkurranse. I et ellers komplekst og tvetydig samfunn, tilbyr toppidretten klarhet. Det er ”oss” mot ”dem”, Bjørgen mot Kowalski, Northug mot Hellner. Få om noen andre underholdningsprodukter har tilsvarende kvaliteter.

Identitet

Likevel vil de fleste være skeptiske til offentlig støtte til ren underholdning. Et annet og tyngre argument er at toppidrett bygger norsk selvfølelse og identitet. Bjørgen, Northug, Sagen og Hilde representerer ”oss” i kampen mot verden. Vi kan gjøre deres suksess til vår suksess. Vi soler oss i glansen av vinnerne, og vi konstruerer det typisk norske på lekende vis: intensiv flaggvifting, maling i ansiktet, skiklær fra 50-tallet, teltliv i skogen.

Men identitetsargumentet er heller ikke uproblematisk. Fotballen gir tydelige eksempler: For noen tipper positiv patriotisme over i aggressiv sjåvinisme. Andre kan bli ukritiske til midlene vi tar i bruk. Northug kan være frekk i sine taktiske løp og få kjeft av sine konkurrenter. I Norge blir han hyllet som framtidens skiløper. Russerne har lenge blitt kritisert for ikke å ta dopingen alvorlig og se positive prøver som en konspirasjon fra Vesten. Omverdenen er dypt uenig. Å bygge identitet kan være både positivt og negativt. Offentlig støtte må kreve mer.

Moral

Historisk har idretten blitt begrunnet med moral. Nansen mente at ski er ”idrettenes idrett”. Den bygde kraft og karakter hos sine utøvere. Ski-VM vil uten tvil framvise noe av det beste i oss: innsats, lojalitet, verdighet, respekt. Men toppidrett gir ikke automatisk moral. I ski-VM vil vi nok også kunne se noe av det verste: juks, manipulering, kynisme, aggresjon. Toppidrett er ikke en moralsk idealsone, men en moralsk spenningssone.

Grunnen er at toppidrett har en tydelig, eksistensiell dimensjon. Den handler om mennesker som har lagt ned årevis med trening, som kjemper med hele seg, som investerer kropp og sjel i kampen for et godt resultat, og som må ta avgjørende valg. Seier med ydmykhet eller arroganse? Tap med verdighet eller bortforklaring? Juks eller redelighet? Dop eller ikke dop? Vår fascinasjon for toppidrett er knyttet til spørsmål om oss selv og våre egne muligheter. På en kroppslig, direkte og konkret måte tematiserer toppidrett hvem vi er, hvem vi hører sammen med og hva vil kan bli.

Prestasjonskultur

Kanskje moralperspektivet gir den beste forklaringen på at toppidrett generelt og ski-VM spesielt engasjerer så sterke følelser hos så mange. Kvalifiserer det for offentlige ressurser? Ja, men på visse premisser. Norske utøvere må falle ned på rett side av moralspenningene. Her handler det ikke om den diffuse størrelsen norsk identitet, men om redelig innsats, fairness og gjensidig respekt mellom konkurrenter.

Dette er universelle verdier som kjennetegner en etisk og faglig sterk prestasjonskultur og som beundres både i og utenfor den idrettsinteresserte verden. En slik kultur kan inspirere oss i våre egne liv. Slik får toppidrett samfunnsverdi. Og under slike betingelser kan ski-VM framstå som en verdig mottaker av offentlig støtte.