Den usannsynlige hundre-åringen

”Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant” er en morsom bok som beskriver alt det usannsynlige og sensasjonelle som hundreåringen Allan Karlsson har opplevd gjennom sitt lange liv.

Det var artig å lese om alt det rare som Allan Karlsson klarte å komme seg borti mot slutten av livet. Men det var ikke det at han hadde møtt Mao, Stalin, diverse amerikanske presidenter og var beste kompis med broren til Einstein som var det mest usannsynlige i denne boken. Heller ikke det at han rotet seg borti ran, drap, og flukt fra politiet var det mest usannsynlige.

 (Foto: Georgie Pauwels, Flickr)
(Foto: Georgie Pauwels, Flickr)

Det som virkelig var et brudd med realitetene var det at denne mannen bodde på sykehjem! Han var jo altfor sprek til det! Ikke var han dement. Ikke var han noe videre fysisk syk. Han var tydeligvis så sprek at han kunne klatre ut gjennom et vindu og rømme fra sykehjemmet! Det er jo helt usannsynlig! De som bor på sykehjem i dag er ofte så dårlige at de ankommer i ambulanse. Mange av dem har ikke evnen til å gå lenger en gang, enda mindre klatre ut gjennom vinduer. Veldig mange av sykehjemspasientene har demens, og de må passes på så de ikke går seg bort. Sykehjemspasienter trenger mye hjelp til kroppslig pleie, til å få i seg mat, komme på toalettet – ja, i det hele tatt til å overleve. Dette trengte ikke hundreåringen Allan Karlsson. Ærlig talt, denne boka må jo være fiksjon!

De første sykehjemmene som ble bygget for eldre ble kalt aldershjem. De ble bygget for at de eldre som hadde jobbet og slitt hele sitt liv skulle få slappe av, servert mat og hvile ut på sine eldre dager. Sykehjem er ikke lenger noe hvilehjem for eldre. Sykehjemmene er våre nye lokalsykehus. De er fulle av svært syke, skrøpelige eldre. Man må være temmelig syk for i det hele tatt å få plass. Folk står på venteliste i årevis, og det er ofte slik at noe alvorlig må hende før en gammel stakkar får plass; for eksempel at han begynner å gå ut i kulda på natta i ren forvirring og står i fare for å fryse i hjel.

Til tross for dette så legges allikevel sykehjemsplasser ned. Til tross for at vi blir stadig flere eldre, så satses det ikke nok på disse tjenestene. Tanken er at alle skal bo hjemme så lenge som mulig og få hjelp av hjemmesykepleien hvis det er behov for det. Og tanken er god. Selvfølgelig vil vi alle bo hjemme så lenge som mulig. Vil ikke du det?

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Men det er allikevel slik at en del mennesker er så syke og så forvirret at det blir meningsløst å bo hjemme. Noen ganger er det rett og slett direkte uforsvarlig. De fleste av oss forventer å få den hjelpen vi trenger dersom vi blir ordentlig syke. Dette endrer seg ikke selv om man blir 70 eller 80 eller 90. Og det er dette som er poenget: Man trenger ikke være hjelpetrengende selv om man er gammel. Mange er selvhjulpne til tross for sin høye alder. Men når man er gammel OG syk, da forventer man å få hjelp! Da hjelper det ikke å si at det er et mål at alle skal bo hjemme. Selv om hjemmesykepleien kommer ti ganger om dagen, er dette for lite hvis den eldre ikke klarer seg innimellom besøkene.

Nei, så det at Allan Karlsson spankulerte ut av sykehjemmet på hundreårsdagen sin, kjøper vi ikke. Forfatteren har tydeligvis gjort et grundig arbeid med å sette seg inn i verdenshistorien i de siste hundre årene – og det var fint å få det repetert – men at han ikke hadde ikke satt seg inn i situasjonen på dagens sykehjem, det ble helt tydelig. Det er det kanskje flere som burde gjøre der ute, før de beslutter å bygge ned livsviktige tilbud.

Til syvende og sist blir vi gamle alle sammen, og vi forventer vel fortsatt da å få hjelp når vi trenger det?