…sier hun. Den gamle, vakre damen på sykehjemmet som ligger oppå sengeteppet som fungerer som et skille mellom dag og natt. For når det er natt ligger hun under dyna og på dagen ligger hun oppå sengeteppet. Hun har for vondt i hofta til å gå, så hun ligger for det meste.

Vi var der i forskningsøyemed. Jeg var med en kollega som samler data om eldre som trenger hjelp av kommunen. Min kollega er en dyktig, engasjert og idealistisk person som ønsker å finne ut av mange av gåtene omkring eldre som er syke og trenger hjelp. Min kollega følger flere hundre pasienter i to år, og undersøker hver av de nøye ved minst fire anledninger. Jeg har vært så heldig å få være flue på veggen i denne viktige forskningen ved et par anledninger. Og bare ved å iaktta hvordan en annen forsker jobber har jeg lært mye; mye om forskning, om syke eldre, om kommunens hjelpeapparat og kanskje fått en bitte liten smugtitt inn i hvordan det kan oppleves å være personen som blir gammel, syk, skrøpelig og kasteball i et stort, byråkratisk system.

Min kollega drar frem en mappe fra ryggsekken. Her har hun kopiert opp ørten kartleggingsskjema som hun skal igjennom i løpet av besøket. Men jeg merker ikke at hun kartlegger. I stedet fører hun en samtale med damen på sengeteppet, om hvordan hun har det, føler seg, om hun engster seg, hva hun mestrer og ikke mestrer, hva hun spiser og om hun har noen å snakke med. Husker hun hvor hun er og hvilken dag det er i dag? Nei, det er ikke så rart, for de eneste som husker hvilken dag det er nå på sommeren er jo de som sitter på kontoret og følger med i kalenderen. Jeg tror ikke damen føler seg dum selv om hun ikke klarer å svare på alt. Kartlegging av oppmerksomhet blir gjort til en lek, jammen husket du mange ord og tall, og min kollega legger vekt på alt som er bra for at damen skal oppleve mestring. Vi smiler og ler alle tre. Vi har en fin stund sammen.

Men hva var det som var feil? Hvordan er hun, damen på sengeteppet, feil? Tenk deg ditt liv. Ditt liv gjennom barndom, ungdom, ungt voksent liv og mer modent voksent liv. Kanskje det viktigste kjennetegnet ved utviklingen gjennom livet er utviklingen av selvstendighet og frihet. Frihet til å ønske, ville, kunne, mestre og klare. Det kan være hva som helst – stort og smått. Damen på sengeteppet – la oss kalle henne Athena – har hatt et liv som har vært sterkt preget av selvstendighet og frihet, av mestring og det å klare ting på egen hånd. Så begynner kroppen å skrante, hun blir ustødig i gangen, og hun gjør det som ofte er begynnelsen på nedgangen; hun faller i hjemmet. Hun brekker lårhalsen, havner på sykehuset, blir operert og blir så sterkt forvirret etter alle påkjenningene. Etter å ha prøvd flere andre boløsninger havner hun på sykehjem. Rett og slett fordi hun har så vondt i hoften at hun ikke klarer å gjøre noe særlig selv lenger. Den menneskelige utviklingen har stagnert, hun har rykket tilbake til start, og det hjelper lite at hun sitter med både Ullevål hageby og Slottsplassen fordi både hus og hoteller brenner.

Athena ligger nå oppå sengeteppet. Dag ut og dag inn. En gang i uken blir hun med på allsang og bløtkake og lotteri, men har egentlig ikke lyst til det heller. Rare tanker svever rundt i hodet; hun føler hun bor alene i et lite skur ute i skogen. Det er mørkt og hun er alene. Det er det som er feil. Athena sier at hun føler seg som hun er ufrivillig plassert i denne mørke skogen og hun føler seg bortkommen og fremmed. Flere ganger har hun med desperasjon i blikket bedt om å komme bort herfra; men da tar de henne omtenksomt på skulderen og sier noe «betryggende».

Hva gjør jeg med det? Jo, jeg går hjem og jeg tenker på det, og skriver noen ord om det. Etter en og en halv time med intens samling av psykologiske, kognitive, fysiske og biologiske data pakker vi sammen skjema, blodtrykksapparat, sprøytespisser og stoppeklokke og gir Athena en god klem før vi går. Det har vært en medmenneskelig datasamling der min kollega og Athena har hatt et flott møte, og først ser Athena glad ut, men er så litt desperat for at vi skal gå. Hun vil følge oss ut til døra, men kommer bare halvveis før hun må snu på grunn av smerter. Hun vil så mye mer enn hun får til. Vi vinker og puster litt lettet ut for at vi kan gå, det er ikke vårt ansvar å ta vare på Athena. Vi skulle jo bare forske.

For første gang i mitt liv går jeg en sommer i møte der jeg ikke må besøke oldemor, oldefar eller bestemor på sykehjemmet. Den siste døde i vinter, og jeg har ikke lenger noen å besøke. Det er trist å miste sine gamle, men jeg er så lettet, så lettet over at jeg ikke må på besøk på sykehjemmet lenger. Lettet over å slippe dårlig samvittighet for at det er for lenge siden jeg var der sist, og kvaler for hvordan avslutte besøket når jeg er der. Det blir liksom aldri lenge eller bra nok når du besøker en som er på feil sted.

Pia