Når fødselsnummeret blir tellende i kampen om helsekronene

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

 

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…! 

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?