Noen vil kanskje kalle det latskap, andre vil kalle det engasjerende læring. Vi velger det siste, og skal nå fortelle hvorfor.

Geriatrisk vurderingskompetanse er en populær videreutdanning hos oss på HSN. Hovedmålet ved denne utdanningen er å øve opp studentenes ferdigheter i systematisk observasjon og vurdering av eldre pasienters helsetilstand. Hvert år strømmer det på med studenter, noe som tyder på at denne kompetansen er etterspurt. Et sentralt spørsmål i tilretteleggingen av utdanningen har derfor vært; hvordan skal vi best sørge for at studentene får denne kompetansen når de er ferdige?

Samstemt læring har vært et mantra i all utdanningspolitikk og utdanningsretorikk i de senere årene, og er noe vi i høyere utdanning er opptatt av. Det bygger på forståelse av at det som skal læres skal være direkte overførbart til den profesjonelle praksis studenten skal inngå i, altså i denne sammenheng eldreomsorgen. Enkelt sagt skal vi sette oss mål for studentene som er nyttige for arbeidslivet, la studentene lære på måter som ligner på det de skal gjøre i arbeidslivet og vurdere dem på måter som ligner på slik de lærte (1). En utfordring vi så med videreutdanningen i geriatrisk vurderingskompetanse var at studentene trengte mer praktisk trening og simulering i tillegg til god klasseromsundervisning. Skal studentene kunne «utføre omfattende observasjoner og vise til kartlegginger som beslutningsstøtte i kliniske vurderinger», som er et læringsmål i utdanningen, må de faktisk få prøve seg på en omfattende observasjon og kartlegging av en pasient. Når man ser på pedagogisk teori kan slike studentaktive læringsaktiviteter øke sannsynligheten for studenters dyplæring, i motsetning til mer passive læringsaktiviteter, som kan friste studenter til å velge minste motstands vei gjennom studiet, og i verste fall ende opp med kun overflatisk kunnskap (2). Hattie (3) som er en kjent utdanningsforsker, har dessuten påpekt at en effektiv læringsaktivitet er å la studenter være lærere for hverandre. Vi hadde derfor mange gode grunner for å prøve ut noe nytt i denne utdanningen, og det var her vi som jobber i flere utdanninger tenkte vi kunne slå flere fluer i ett smekk: masterstudenter fra Master i avansert klinisk sykepleie ble forespurt om å undervise studentene i videreutdanningen i geriatrisk vurderingskompetanse.

Det var flere gode grunner for at vi tenkte dette kunne bli bra. For det første ville studentene i videreutdanningen på en praktisk måte bli introdusert for flere teknikker som kan brukes i kartlegging av pasientens helsetilstand, og få forståelse for at kartlegging av pasienter kan være systematiske og ikke tilfeldige. Dette er noe masterstudentene er blitt virkelig gode på, og de kunne derfor bidra til å vise hvordan man kan danne seg et helhetlig inntrykk av pasientens sykdomssituasjon, og hvordan dette kan være til hjelp i vurdering av akutt, subakutt og kronisk helsesvikt. For masterstudentene kunne læringsaktiviteten bidra til å «tvinge» dem mot dybdelæring av nevnte ferdigheter, ved at de måtte undervise og veilede andre studenter. En ekstra bonus var at når studenter i videreutdanning og masterstudenter lærte sammen så vi også muligheten til å stimulere videreutdanningsstudenter til å søke seg videre til studier som gir enda mer kompetanse i vurdering og behandling av pasienter, for eksempel Master i avansert klinisk sykepleie eller Master i geriatrisk helsearbeid.

Nervøsiteten var til å ta og føle på da vi startet opp, men etter to dager gikk studentene hjem minst to centimeter høyere alle sammen. Masterstudentene forklarte, viste og veiledet, og studentene i geriatrisk vurderingskompetanse lyttet og palperte på hverandre for å øve på systematisk kartlegging og vurdering av hjerte, lunge og mage.

I tråd med god utdanningsskikk gjorde vi en evaluering av disse to dagene med ferdighetstrening, og tilbakemeldingene var overveldende positive. Men den beste historien kom fra en student som allerede hadde tatt i bruk de nye ferdighetene på jobben i hjemmesykepleien:

«Seminardagene var veldig bra. Jeg fikk masse trening. Jeg brukte det til og med da jeg var på jobb i helgen. Jeg ble kalt inn på akuttoppdrag til en mann som hadde vondt i magen, og gjorde da en systematisk undersøkelse av abdomen. Når jeg da ringte legen og forklarte at pasienten var palpasjonsøm og perkusjonsøm kom ambulanse med en gang. Pasienten ble lagt inn med galleblærebetennelse. Jeg følte at kommunikasjonen med sykehuset ble mer profesjonell. Jeg følte at jeg ble mer lyttet til for jeg hadde så mange flere parametere for å beskrive pasientens tilstand.»

Slike enkelthistorier gjør at det føles meningsfullt å jobbe som lærer i høyere utdanning. Minst en student har allerede vist å ha meget godt læringsutbytte av læringsaktiviteten vi arrangerte. Og så har vi minst to andre bieffekter av læringsaktiviteten; masterstudentene ble rakere i ryggen i løpet av de to dagene og merket at de kunne masse og hadde mye å bidra med; og flere studenter fikk nok lyst til å ta masterutdanning også.

Så hvis du spør oss om vi er late? Neida, vi er bare engasjerte!

1.         Biggs J, Tang C, editors. Teaching for Quality Learning at University. Oxford: Open University Press; 2011.

2.         Ashwin P, Boud D. Reflective teaching in higher education. London: Bloombury Academic; 2015.

3.         Hattie J. The Applicability of Visible Learning to Higher Education. Scholarship of Teaching and Learning in Psychology. 2015;1(1):76-91.