Nå skal dere få høre om to skikkelig gamle fyrer, flere tusen år gamle, men som faktisk lever i beste velgående. De er brødre og heter Khronos og Kairos. De er guder i den greske mytologi, og de styrer hvordan vi oppfatter tiden. Egentlig er det Khronos vi kjenner best, en langhåret, grå fyr med sterke armer og ben. Khronos følger oss hver dag, hele tiden. Khronos holder en stoppeklokke i hånda som han stadig viser oss for å minne oss på at tiden går, nei; at den faktisk flyr unna. Khronos synes det er viktig at vi husker på at vi har en knapp tid på jorden og at vi må se å få gjort det vi synes vi bør få gjort i løpet av livet – eller bare i løpet av denne dagen for den slags skyld. Mange vil nok synes at Khronos puster dem litt for mye i nakken. Mange ønsker å bli kvitt Khronos.

Kairos derimot, er det sjeldnere vi møter. Han er også gammel og grå, med sterke armer og ben, men han har store vinger på ryggen som gjør at han kan komme raskt til og fra et sted, og han har ikke hår på bakhodet. Kairos har ingen stoppeklokke. Han viser seg bare av og til, og helst ikke for de som er altfor tett bundet til broren hans Khronos. Når vi møter Kairos er det kun i korte øyeblikk – et fragment av et sekund – en kort, flagrende stund. Plutselig kan du merke et brudd i tiden og tilstedeværelsen – du får en innsikt, en aha-opplevelse. Kanskje du har sittet, stått, eller gått og lurt på noe i lengre tid og så – helt ut av det blå – kommer svaret til deg. Du skjønner ikke hvordan eller hvorfor, men det er med ett klinkende klart. Da har Kairos vært der. Du har hatt et Kairos-øyeblikk. Kairos lar oss stanse i Khronostid og få gripe fatt i noe annet, noe uendelig og tidløst. Men pass deg, for øyeblikket er kort og skjørt, og innsikten din kan raskt bli borte. Du har helt sikkert opplevd dette. Du har opplevd å få en innsikt, og du har tenkt at «selvfølgelig, at jeg ikke skjønte det før» og det er så klinkende klart for deg at du ikke skriver det ned. Neste gang du da skal ta frem denne innsikten for å bruke den er den borte. For Kairos har nemlig en følgesvenn. Hun er en gammel kone som lusker bak Kairos og tar i fra deg innsikten din hvis du ikke tar vare på den. Hun er slu og gir deg en følelse å være dum.

Så hva er det med Khronos og Kairos? Hva har det med forskning å gjøre? Det har faktisk veldig mye med forskning å gjøre. Enhver forsker vil nok påstå at forskning stort sett følges av Khronos. Vi må jobbe iherdig, jevnt og trutt, over lang tid for å komme frem til det vi ønsker å finne ut av. Forskning dreier seg nettopp om dette – å kunne være utholdende og tålmodig – for det er gjennom nøye planlagt, systematisk arbeid at god forskning blir til. Allikevel kan Khronos fremstå som en plage, fordi en forsker trenger gjerne litt mer tid enn det de får tilmålt, fordi forskningen går ikke an å planlegge i detalj og det skjer nærmest alltid uforutsette ting som utsetter prosessen underveis.

Men hva med Kairos, passer han inn i forskning? Ja, Kairos er han vi forskere ønsker å møte. For det er gjerne slik at selv om vi jobber i takt med Khronos, så er det ikke sikkert at den innsikten vi ønsker å oppnå kommer til oss. Vi ønsker at Kairos skal komme til oss og gi denne innsikten. Hvem har ikke opplevd å få svaret på et forskningsspørsmål på de merkeligste tidspunkt, på de merkeligste steder? I drømme, på do, på bussen eller under en treningsøkt? Derfor er det et vanlig tips å gi til nye forskere å alltid ha penn og en notisblokk – eller mobiltelefon – i nærheten som vi kan skrible ned tankene våre på. Kairos er så klar og tydelig når han er der, men han er rask på vingene og hvis du prøver å gripe etter håret hans merker du at bakhodet hans er glatt og at han sklir unna. Kairos er faktisk slik at han lettest kommer til deg når du minst prøver å tilkalle han. Så forskere; jobb jevnt og trutt, men gå også hjem, på tur, på fest, på trening og på do. Du vet aldri når og hvor du får et Kairos øyeblikk.

Inspirert av Max van Manen på Qualitative Health Research 2014.