"Poppa" formidling

Forskningsformidling er et populært tema. «Alle» har populærvitenskapelig forskningsformidling på agendaen; det være seg forskere, journalister, informasjonsmedarbeidere, Norsk Forskningsråd eller NRK. Forleden så jeg for eksempel et svært så opplysende program som heter «Folkeopplysningen» på NRK, der troverdigheten til legemiddelforskning ble satt i tvil ved hjelp av grønne og røde permer (problemet er at legemiddelindustrien skjuler de røde permene). I doktorgradsutdanningen ved det Medisinske fakultet på Universitetet i Oslo har det kommet et eget doktorgradskurs der hensikten er å gjøre oss doktorgradsstudenter flinkere til å formidle forskningen vår til folk flest – både muntlig og skriftlig. «Alle» skal kunne forstå det vi forsker på – «alle» bør få vite om det.

Tradisjonen er at forskere formidler sin egen forskning til andre forskere på samme felt; det være seg i vitenskapelige tidsskrift som kun forskere leser eller på vitenskapelige konferanser hvor kun forskere deltar. Jeg tror mannen i gata ville steilet av oppgitthet eller stupt om i akutt kjedsomhet hvis han skulle deltatt på en slik konferanse (eller lest en forskningsartikkel for den del). På vitenskapelige konferanser er det vitenskapeligheten som er i fokus, noe som gjerne innebærer at forskere overgår hverandre i detaljer, nyanser og eventualiteter. For mannen i gata er det vanskelig å få tak i essensen i det som blir sagt, da den lett blir borte i forskernes streben etter å være nyansert og reflektert. Dette ønsker man altså å komme bort ifra ved å fokusere på populærvitenskapelig formidling. Her er idealene klarhet, forståelighet, relevans og hvorvidt det fenger.

 Forsker Grand Prix Foto: Privat
Forsker Grand Prix Foto: Privat

Men saken har flere sider. Jeg har nå prøvd meg flere ganger på populærvitenskapelig formidling. For ett år siden var jeg deltager i Forsker Grand Prix der jeg fikk fire minutter til å snakke om hva jeg forsker på. Det er fantastisk lite tid til å snakke om et tema som jeg har brukt år på å sette meg inn i. I år – på Forskningsdagene – deltok jeg på «Forsker på scenen» og fikk da ti minutter; et helt hav av tid i forhold til fire minutter, men allikevel lite å presse tre år inn på. Det er flere eksempler, men det holder. Populærvitenskapelig formidling kan være veldig gøy; fordi jeg får oppmerksomhet om det forskningstemaet jeg brenner for; og det er en vanskelig men fornuftig øvelse å koke ned materialet sitt til essensen; til en tykk, smakfull kraft. Den er det lettere for folk flest å smake enn en stor vandig suppe. Populærvitenskapelig formidling kan også hjelpe en selv som forsker til å forstå hva som er ens viktigste budskap: det har i alle fall jeg opplevd. Ting blir klarere når det gjøres enklere. Men, jeg lurer på om en del populærvitenskapelig formidling kan komme til å forenkle og popularisere forskningen så mye at den fremstår som banal: Kanskje folk får inntrykk av at dette var da unødvendig forskning? Dette visste vi fra før. Hvorfor er det så viktig å forske på dette da? Osv.

Jeg har vært på en ny finale i Forsker Grand Prix; denne gang som tilhører. Ti lovende doktorgradsstudenter har på en original og til dels genial måte lagt frem sin forskning på fire minutter for at mannen i gata skal forstå. Jeg føler meg inspirert og opplyst. Men jeg er samtidig litt oppgitt for jeg lurer på hvor grensen går for populistisk formidling. I konkurransen om å overgå hverandre med effekter og originale påfunn kan slik forskningsformidling komme til å smake mer av showbusiness enn forskningsformidling. Forstå meg riktig; forskningsformidling trenger ikke være tørt og kjedelig, men det trenger, og bør ikke, være ren underholdning. Hvorfor forsker vi egentlig? Det er i hvert fall ikke for å underholde. Vi forsker som regel for å løse et seriøst problem, og det er sjeldent morsomt. Jeg forsker for eksempel på eldreomsorg og på helsepersonells store utfordringer med å tilby den rette kompetansen til våre syke eldre. Hvor morsomt kan du egentlig gjøre det? Det er mange med meg som sliter med å nå opp i kampen om å bli hørt – om å få sin viktige forskning fram – hvis det skal være så innmari morsomt – så underholdende for folk.

En annen side av saken er at populærvitenskapelig formidling ikke oppleves som helt stuerent. Som nevnt så er tradisjonen for forskningsformidling balanse og nøkternhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. De fleste forskere er oppdratt i denne tradisjonen og det er av disse forskerne vi nye læres opp. Flere med meg opplever da at vi ikke blir tatt seriøst når vi kommer med våre populærvitenskapelige presentasjoner. Det er liksom ikke ordentlig forskning. Det er lettbeint og man tar kjappe svinger. Ja, det gjør vi; vi har jo fått beskjed om det på kurs i populærvitenskapelig formidling; et kurs som ble holdt av en informasjonsmedarbeider med utdanning i media og kommunikasjon (eller noe sånt). Jeg opplever at det er kulturkræsj mellom den tradisjonelle vitenskapelige tradisjonen som hviler som en bibelsk rettesnor i etablerte forskere og en moderne informasjonskultur der alt skal selges.

 Pia, Forsker Grand Prix 2013. (Foto: Privat)
Pia, Forsker Grand Prix 2013. (Foto: Privat)

Så hva er konklusjonen? Den er tvetydig….(uff, dette ble litt for vanskelig å formidle). På den ene siden er fokus på populærvitenskapelig formidling en stor mulighet for forskere for å skape interesse og engasjement blant folk flest for forskning generelt og sitt tema spesielt. Det er dette som er «hypen» nå, og det er bare å hive seg på, ellers så seiler en akterut. På den andre siden synes jeg formidlingen må være seriøs, og ikke ta av i forhold til x-factor eller idol-nykker. Jeg kjente jeg krympet meg på stolen når den ene dommeren på Forsker Grand Prix stadig komplimenterte deltagerne i forhold til hvor pene de var, hvor fine kjoler de hadde osv. Det har da ingen ting med saken å gjøre!