En god balanse mellom arbeid og fritid er viktig for alle arbeidstakere, men særlig viktig for arbeidstakere med funksjonsnedsettelse. I tillegg til å balansere arbeid og privatliv, må nemlig denne arbeidstakergruppen også håndtere problemer relatert til funksjonsnedsettelsen. 

Dette kan omfatte dialog med offentlige myndigheter for å få nødvendig støtte på jobb eller hjemme, oppfølging og behandling for helsetilstanden, samt å leve med eventuelle begrensninger funksjonsnedsettelsen medfører, slik som fatigue eller smerter. 

Å oppnå en god balanse mellom arbeid og fritid må derfor også gi tilstrekkelig tid og energi til å håndtere de dimensjonene i livene deres som er relatert til funksjonsnedsettelsen.

Diskrimineringslovgivning er svært viktig for målet om å oppnå en god balanse mellom arbeid og fritid. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, samt den norske likestillings- og diskrimineringsloven, forbyr diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Uberettiget nektelse av rimelig tilrettelegging anses som en form for diskriminering.

Uberettiget nektelse av rimelig tilrettelegging anses som en form for diskriminering.

I tillegg etablerer også EU-lovgivningen en forpliktelse til å gi rimelige tilpasninger i arbeidslivet. Dette er hjemlet i artikkel 5 i Rammedirektivet om likebehandling i arbeidslivet (2000/78). Direktivet gir noe veiledning om hvilke rimelige tilretteleggingstiltak som kan kreves, og omtaler blant annet tilpasning av lokaler og utstyr, arbeidstidsmønstre, oppgavefordeling, opplæring og integreringsressurser. 

I sin tolkning av direktivet har EU-domstolen anerkjent at rimelige tilpasninger kan ta form av organisatoriske tiltak, materielle tiltak og personlig assistanse. Direktivet er ikke en del av EØS-avtalen, men Norge valgte likevel å implementere det i norsk rett og ifølge Høyesterett må rettspraksis fra EU-domstolen som gjelder dette direktivet også tas hensyn ved tolkning av norsk rett.

Eksempler på rimelige tilpasninger

En reduksjon i arbeidstiden var det første tiltaket som eksplisitt ble anerkjent som en form for rimelig tilrettelegging i EU-domstolens rettspraksis. I de forente sakene C-335/11 og C-337/11 fastslo EU-domstolen at en reduksjon i arbeidstiden kunne betraktes som en tilrettelegging i et tilfelle der redusert arbeidstid gjorde det mulig for arbeidstakeren å fortsette sysselsettingen.

Senere ble også omfordeling av oppgaver anerkjent som en mulig tilrettelegging ( C-397/18). En fabrikkarbeider hadde fått fordeler sammenliknet med andre arbeidere ved ved at hun ble tildelt oppgaver som utsatte henne for færre helsefarer. Hun opplevde likevel problemer og i forbindelse med en nedbemanningsprosess ble hun oppsagt på grunn av lav produktivitet, dårlige multitasking-ferdigheter og fravær. 

EU-domstolen bemerket i sin dom at det var opp til de nasjonale domstolene å avgjøre om justeringene var tilstrekkelige til å bli betraktet som rimelig tilrettelegging. Men dommen antyder at det å tildele en arbeidstaker med en funksjonsnedsettelse oppgaver som er mindre helseskadelige, og å gi prioritet fremfor andre arbeidstakere ved tildeling av slike oppgaver, er en form for rimelig tilrettelegging.

I en avgjørelse fant EU-domstolen også at forpliktelsen til rimelig tilrettelegging strakte seg så langt som til å tilby en arbeidstaker en helt ny stilling hvis denne, som et resultat av funksjonsnedsettelsen, blir ute av stand til å utføre arbeidet som de opprinnelig ble ansatt for å gjøre ( C-485/20). 

Plikten omfattet i dette tilfellet en arbeidstaker i en opplæringsstilling. Imidlertid bemerket retten at denne formen for tilrettelegging bare ville være aktuell der det var minst én ledig stilling som arbeidstakeren var i stand til å fylle.

I to avgjørelser som involverte personer med sensoriske funksjonsnedsettelser har EU-domstolen videre anerkjent at bruk av hjelpemidler kan være en form for rimelig tilrettelegging. I en sak som gjaldt en fengselsvakt med hørselshemming, anerkjente retten at det å tillate en arbeidstaker å bruke et høreapparat, slik at de var i stand til å utføre oppgavene sine, var en form for rimelig tilrettelegging ( C-795/19). 

På samme måte fastslo retten at det å gi en blind person mulighet til å bruke medisinsk-teknisk utstyr når hun gjorde jobben sin, kunne være en form for rimelig tilrettelegging (C-824/19).

EU-domstolen har også anerkjent en ytterligere form for rimelig tilrettelegging da den refererte til personlig assistanse, samt materielle og organisatoriske tiltak (C-824/19).

Balanse mellom arbeid og fritid

For mange personer med funksjonsnedsettelse er deltakelse i arbeidslivet bare mulig hvis de får rimelig tilrettelegging. I den mest grunnleggende forstand er tilrettelegging nødvendig for å bringe ‘arbeid’ inn i ‘arbeid-liv-balanse’-ligningen. Noen tilpasninger, som en reduksjon i arbeidstiden, gjør at en arbeidstaker kan investere mer tid og energi i fritid og privatlivet.

For mange personer med funksjonsnedsettelse er deltakelse i arbeidslivet bare mulig hvis de får rimelig tilrettelegging.

Imidlertid er alle de nevnte tilpasningene ment å gjøre det mulig for en arbeidstaker med en funksjonsnedsettelse å utføre arbeidet sitt i samme omfang, og like godt, som arbeidstakere uten funksjonsnedsettelse. 

Tilpasningene bør derfor fjerne behovet for at arbeidstakere med funksjonsnedsettelse skal bruke ekstra tid og innsats, sammenlignet med andre arbeidstakere, for å utføre arbeidet sitt. Dette i seg selv bidrar til å gi arbeidstakere en bedre balanse mellom arbeid og fritid.

 ***

Lisa Waddington er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Maastricht, og deltar i forskningsprosjektet LaW-BALANCE ved Universitetet i Bergen. Denne bloggen er delvis basert på forskning utført i forbindelse med rapporten Court practices regarding disability discrimination, including reasonable accommodation, at EU and Member State level, and in light of the UN CRPD, European Commission, 2023.