ADHD har mangefasetterte årsaker, hvor både arv og miljø står sentralt. Slik sett skiller denne diagnosen seg lite fra mange andre psykiske lidelser. For å komme fram til rett bestemmelsessted er både gasspedal og bremsepedal påkrevd.

Hva er problemet?

Jeg tror de fleste fagfolk og forskere anerkjenner at ADHD finnes, og er en gyldig diagnose. Videre vil mange slutte seg til at ubehandlet kan tilstanden føre til store helseplager og dårlig livskvalitet.

Uenigheten går, slik jeg forstår det, på hvor grensen for hva som skal diagnostiseres skal gå, samt hvordan man skal forstå hva symptomene egentlig er, og hva de skyldes.

Hva er ADHD?

ADHD klassifiseres i nyere diagnosesystemer som en nevroutviklingsforstyrrelse. For noen synes dette å føre til en forståelse av diagnosen som en rent biologisk betinget hjernedysfunksjon eller hjerneskade. Selv om slike tilstander kan føre til ADHD-symptomer og diagnose, er en forståelse av ADHD som en grunnleggende dysfunksjonell hjerne en misforstått og utdatert modell.

En utvikling av en nevrologisk forstyrrelse er enkelt definert en svekket utvikling av kognitive eller motoriske funksjoner som kommer til syne i barndommen. Hvorfor brukes prefikset «nevro»?

Fordi kognisjon og motorikk styres av hjernen, og således har vanskene noe med et avvik eller umodenhet i sentralnervesystemet å gjøre. Hjernemodning hos barn avhenger både av arv og miljø, og «nevro» innebærer altså ikke biologisk determinisme eller genetisk preprogrammering.

Arv og miljø

For det enkelte barn vil noen ganger arv være helt avgjørende, f.eks. utviklingsforstyrrelser grunnet kjent genetisk syndrom. Andre ganger vil miljø være essensielt, f.eks. alkoholpåvirkning i svangerskapet, langvarig sult eller alvorlig deprivasjon / mangel på grunnleggende omsorg i tidlig alder.

De aller fleste med diagnosen ADHD har imidlertid verken et genetisk syndrom eller alvorlige og utviklingsforstyrrende erfaringer som nevnt ovenfor. Forskningen har vist at ADHD-symptomer hoper seg opp i enkelte familier, noe som indikerer at genetiske faktorer spiller en viktig rolle.

Dette utelukker imidlertid ikke at miljøfaktorer er viktige, og kan påvirke graden av symptomer - ikke minst hvor funksjonsnedsettende de blir.

God undervisning, god omsorg og et sunt, utviklingsstøttende miljø vil kunne bedre konsentrasjonsevne og aktivitetsregulering, som er de funksjonene som er forstyrret ved ADHD.

Slik sett blir innspillene fra den pågående debatten viktig: vi kan ikke utelukke at pandemislitasje, negativ innflytelse fra sosiale medier, samfunnets høye krav til barn i utvikling eller for lav toleranse for naturlige vansker med oppmerksomhet kan spille inn på den opplevde forekomsten av ADHD-symptomer.

Ikke enten eller

ADHD er en såkalt spekterdiagnose, noe som blant annet betyr at det ikke er en tilstand man enten har eller ikke har. De aller fleste kan kjenne seg igjen i symptomene på ADHD i enkelte situasjoner, noen har milde, men ikke alvorlig funksjonsnedsettende grad av dem, mens andre har alvorlige, funksjonsnedsettende vansker som må diagnostiseres og behandles.

Hvor grensen for en diagnose skal gå er svært vanskelig å definere, og ulike holdninger hos ulike fagpersoner spiller helt sikkert inn. Hvor går egentlig grensen mellom naturlig menneskelig variasjon og en funksjonsnedsettende tilstand?

Dette bør være en pågående debatt, men uten at man inntar en definitiv enten-eller posisjon. Det bør ikke herske noen tvil om at ADHD finnes, men det er vanskelig å enes om hvor den nedre grensen skal gå.

Hvor går veien videre?

For min del blir konklusjonen at ja, vi må bekymre oss over en eventuell overdiagnostisering - som fører til at vi sykeliggjør barn og stigmatiserer dem med en diagnose hvis det er forholdene rundt dem som egentlig bør endres.

Men vi må bekymre oss like mye for manglende identifikasjon – underdiagnostisering – av barn som kan få vesentlig bedret prognose og funksjon hvis de får forståelsen og behandlingen en diagnose på sitt beste kan medføre.

Jeg vil minne om et viktig faktum: det er foreløpig ikke vist at det er en økning av ADHD-diagnoser hos barn. Forekomsten av denne diagnosen har ligget stabilt i et tiår.

Den pågående debatten skyldes blant annet en økning av henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien med mistanke om ADHD, men det er et åpent spørsmål om dette fører til en vesentlig økning i antall stilte diagnoser.

Vi må imidlertid følge utviklingen tett, sørge for gode utredninger og ikke minst sørge for at barn får hjelp i sitt nærmiljø uten at det forutsettes en diagnose for å sette inn tiltak.

Vi må motstå fristelsen til å redusere kompleksiteten i menneskers psykologi – både fra at nevroperspektiv og fra et samfunnsperspektiv – ydmykhet er påkrevd, generelle svar på komplekse fenomener er ugyldige svar, alle barn som sliter må vurderes individuelt.

Så husk at vi har både en gasspedal og en bremsepedal, og at begge må benyttes for å komme sikkert frem til bestemmelsesstedet.

LES OGSÅ:

Elevene trenger ikke mer frilek, men skolen har mye å lære av barnehagen

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap