Vassdalen brønn, boret av russerne i 1987. (Foto: Kim Senger, mars 2019)
Vassdalen brønn, boret av russerne i 1987. (Foto: Kim Senger, mars 2019)

Svalbard – oljeeventyret startet i nord

Det her på Svalbard at Norges oljeeventyret startet, flere år før de første boringer i Nordsjøen og flere tiår før Barentshavet ble åpnet for leting.

Publisert

Svalbard er uten tvil en enestående del av kongeriket Norge. Praktfull natur, storstilt villmark og isbjørn. Og flere paradokser.

For det første må Svalbard balansere mellom press fra den økende turismen og strengt miljøvern. Flytur til Svalbard er billig, men miljøkostnadene for å besøke Arktis kan fort bli store. Vi som er fastboende på Svalbard er både utsatt for noen av de største klimaendringene i verden, men vi er også de største bidragsytere til CO2-utslipp i verden når utslippet måles per innbygger.

I tillegg er det her på Svalbard at Norges oljeeventyret startet, flere år før de første boringer i Nordsjøen og flere tiår før Barentshavet ble åpnet for leting.

Det er relativt godt kjent at Svalbards nåværende infrastruktur i stor grad er bygget takket være kulldrift gjennom de siste 100 årene. Longyearbyen var en «company-town» hvor kullgruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani kontrollerte alt fram til tidlig på 1990-tallet.

Barentsburg er fortsatt «company-town» i dag, selv om det både der og i Longyearbyen er gjort stor innsats for å diversifisere aktiviteten til å inkludereblant annet forskning og utdanning, turisme, arktisk logistikk og offentlig forvaltning.

Det er derimot nesten ukjent at det norske oljeeventyret startet på Svalbard. Samme år som den første lisensrunden ble holdt i Nordsjøen i 1965, boret amerikanske Caltex en 3304 m dypt letebrønn i nærheten av Van Mijenfjorden.

Dette var imidlertid ikke det første borehullet. Norsk Polar Navigasjon A/S, et privat norsk selskap ledet av Pedersen-brødrene, sto for den første letebrønnen ved Kvadehuken i nærheten av Ny Ålesund allerede i 1961.

Fra 1961 til 1994 ble det boret 18 olje-letebrønner på Svalbard. Ingen borehull påtraff på store mengder hydrokarboner som ville gi grunnlag for økonomisk utvinning, men flere borehull påviste mindre mengder gass her og der.

Svalbardtraktaten, og særlig regel om ikke-diskriminering av traktatens signaturland, bidro til at selskaper fra blant andre USA, Sovjet, Frankrike, Belgia, Sverige og Norge var involvert. Hadde noen av disse selskapene gjort en betydelig oppdagelse, ville Svalbard sikkert ha sett annerledes ut enn vi kjenner det i dag.

Innstramningen av miljøvern, særlig i 1973 (etablering av mange natur reservater og nasjonalparker) og i 2001 (Svalbardmiljøloven), førte naturlig nok til en reduksjon av petroleumsrelatert aktivitet. De borede borehullene, med en total lengde på 29 km, gir imidlertid viktige kalibreringspunkter for å forstå den geologiske utviklingen av både Svalbard og den tilstøtende petroleumsbærende Barents-sokkelen.

PS: Mer informasjon finnes i denne open-access-artikkelen nylig publisert i Norwegian Journal of Geology.