En måned på overtid ble EU-kommisjonen for 2019-2024 godkjent av EU-parlamentet den 27. november. EU-kommisjonen har sentrale oppgaver som EUs utøvende myndighet og består av 26 kommissærer som har ansvar for ulike områder som det indre marked, justis og rettssikkerhet, økonomi, budsjett, energi, helse, handel, landbruk eller sysselsetting. For første gang vil EU-kommisjonen ledes av en kvinne, tyske Ursula von der Leyen.

Det er likevel en annen kvinne – danske Margrethe Vestager – EU-kommisjonens eksekutive president og hennes rolle jeg vil rette oppmerksomhet mot i dette innlegget.

I tillegg til å fortsette som EU-kommissær for konkurransepolitikk, har Vestager nå også fått et overordnet ansvar for digitalisering i tillegg til å fortsette som EU-kommissær for konkurransepolitikk.

Hennes portefølje omfatter dermed begge rettsområdene jeg forsker på: personvern som stadig oftere utfordres av digitalisering og EU/EØS-regler om statsstøtte som sørger for like konkurransevilkår for alle bedrifter.

Som konkurransekommissær i den forrige EU-kommisjonen gjorde Vestager seg bemerket som en sterk politiker som ikke var mest populær blant store multinasjonale selskaper og IT-giganter. Hun bøtela Google for å ha misbrukt sin dominerende stilling i markedet. Hun anklaget også Apple for å ha fått ulovlig statsstøtte i form av konkurransevridende skattefordeler fra Irland, hvor selskapet har sitt EU-hovedkvarter.

Ifølge EU-kommisjonen dreier det seg om 13 milliarder euro pluss 1 milliard euro i rente som Apple burde ha betalt i skatt. Dette fikk President Donald Trump til å kalle Margrethe Vestager for «EUs skattekvinne som hater USA».

Mens det er lett å være enig med Vestager i at alle selskaper, både store og små, skal betale en «fair share of tax», er det ikke så lett å forstå hvorfor EU-Kommisjonen påstår at Apple betaler for lite skatt i Irland. Skal EU-kommisjonen kunne kreve at Irland får mer i skatt fra Apple?

Hvorfor trenger man regler om statsstøtte?

Like konkurransevilkår for alle bedrifter er helt avgjørende for at et marked skal kunne fungere. Konkurransereglene sørger for at bedrifter ikke inngår konkurransebegrensende avtaler med sine konkurrenter eller utnytter sin dominans i markedet.

Velfungerende konkurranse bidrar til lavere priser, mer innovasjon, og større utvalg av varer og tjenester. Konkurransen kan likevel også vris av medlemsstatene som av ulike grunner ønsker å subsidiere enkelte bedrifter.

For å forhindre kostbare subsidiekappløp mellom medlemsstatene innførte EU regler som forbyr å gi statsstøtte som kan vri konkurransen og påvirke samhandelen mellom medlemsstatene. Statsstøtte styrker bedriftens konkurranseevne på markedet på bekostning av dens konkurrenter. I verste fall kan slike subsidier føre til at ineffektive bedrifter er kunstig holdt i live mens staten sløser med skattebetalernes penger.

Forbudet mot å gi støtte er likevel ikke absolutt. I noen tilfeller kan det være tjenlig å gi støtte som fremmer gode formål som miljøvern, energibesparing, regionalutvikling, forskning, utvikling og innovasjon.

Et godt eksempel på «good state aid» er SkatteFUNN-ordningen. Alle bedrifter som betaler skatt i Norge og som investerer i utvikling og innovasjon kan få skattefradrag gjennom skatteoppgjøret.

Gunstige avtaler med nasjonale skattemyndigheter som fører til ulovlige skattefordeler?

Så hvordan har Apple klart å skaffe seg statsstøtte som vrir konkurransen til deres fordel? Svaret henger sammen med det faktum at Apple består av flere selskaper som er etablert i ulike skattejurisdiksjoner. Disse selskapene inngår transaksjoner med hverandre.

Transaksjonene kan gjelde varer, tjenester eller immaterielle rettigheter som for eksempel lisenser eller patenter. Siden medlemsstatene har ulike skattesatser, kan det være lønnsomt å flytte overskuddet til et land med lave satser og på denne måten redusere skatt man skal betale.

Apple skal ifølge EU-Kommisjonen ha fordelt overskuddet sitt på en kunstig måte, kun for å minske skattene. Ifølge Kommisjonen fikk Apple lov til å redusere sin effektive selskapskatt på sitt europeiske overskudd fra 1% i 2003 til 0,005% in 2014.

Reduksjonen var mulig fordi irske skattemyndigheter godkjente at mesteparten av Apples inntekter ble overført til et hovedkontor som ikke var beskattet i Irland. Den irske staten nektet på sin side for at Apple burde ha betalt mer skatt og påsto at det var Kommisjonen som hadde misforstått den irske skattelovgivningen.

Det er i utgangspunktet ikke noe problem at ulike medlemsstater har ulike selskapsskattesatser. Medlemsstatene har enekompetanse til å bestemme satsene, og Irland er kjent for å ha lave skatter for å tiltrekke seg investorer og skape nye arbeidsplasser. Problemet oppstår når bare enkelte bedrifter og ikke alle kan benytte seg av fordelaktige skattetiltak. For å kunne regnes som statsstøtte, må et skattetiltak være selektivt. Er det slik at Irland har favorisert enkelte bedrifter, slik som Apple?

Om ikke så lenge vil Underretten (EU-domstolens førsteinstans) avgjøre om Apple fikk ulovlig statsstøtte som konsekvens av avtalen med de irske skattemyndighetene. Gitt kompleksiteten i denne saken, og at flere skattejurister er uenige med hvordan EU-kommisjonen anvender loven, er Apple-dommen en av de mest etterlengtete dommene.