(Illustrasjonsfoto: Pexels)
(Illustrasjonsfoto: Pexels)

En verden som teller?

Publisert

I august 2014 la en ekspertrådgivningsgruppe utnevnt av FNs generalsekretær Ban Ki Moon fram sin rapport med anbefalinger om hvordan man best kan bruke data om utvikling i verden for å nå FNs mål for bærekraftig utvikling. Det er snakk om data om global helse, fattigdom, utdanning, økonomisk utvikling m.m.

I en pressemelding sa Ban: "Datarevolusjonen gir verden kraftige verktøy som kan bidra til en mer bærekraftig fremtid. Anbefalingene vil være viktige bidrag til debatten etter 2015 og vår innsats for å forme en ambisiøs, men oppnåelig visjon." Anbefalingene som er publisert i rapporten «A World That Counts» er etter min mening et smart utformet motivasjonsmanifest. Men de gir oss ikke et praktisk verktøy for hvordan man bruker en "datarevolusjon" til en bedre fremtid. Jeg vil heller hevde at rapporten faktisk kan være et feilsteg når det gjelder framtidig kunnskapsproduksjon om bærekraftig utvikling.

I hovedsak er rapportens svakhet at den misleder oss om forholdet mellom måling og utvikling, og spesielt at rapporten antar at det står likhetstegn mellom å "telle" noe og å "vite" noe.

Ikke alt som teller kan telles

Allerede tittelen på rapporten foreslår sterkt at alt som betyr noe kan telles. Vi vet at dette ikke er sant. Hvis styringsprinsippet for målene for bærekraftig utvikling er å ta beslutninger som om alt kan telles, vil sluttresultatet være svært misvisende. Det er en uheldig sorteringsmekanisme å sette noe som viktigere i denne verden alene fordi det kan telles, og så ignorere de tingene som vanskeligere lar seg tallfestes.

Data er ikke det samme som statistikk

"Datarevolusjonen" i internasjonal utvikling og bærekraftsmålene er bare ett av mange steder hvor forskjellen mellom statistikk og data er misforstått. Data er ikke det samme som tall. Data betyr bokstavelig talt 'det som er gitt', så når vi snakker om data, snakker vi om observasjoner - kvantitative eller kvalitative, eller til og med figurative - som kan brukes til å få informasjon. Å snakke om data når vi mener statistikk kan høres bedre ut, men det fører bare til forvirring. Rapporten oppfordrer FN til å etablere "en prosess hvor viktige interessenter oppretter en global konsensus om data". Hva skal det bety? Denne erklæringen er meningsløs hvis du bytter ordet "data" med "observasjoner", "kunnskap" eller "bevis". Det kan imidlertid være fornuftig hvis du snakker om "statistikk". Internasjonale organisasjoner har en naturlig rolle når det gjelder å utvikle globale standarder for offisiell statistikk. Å nå en global konsensus om hvordan observasjoner og bevis utgjør kunnskap, er ikke mulig, og denne retningen tenderer mer mot at man bevist ekskluderer mange viktige datakilder.

Mer data betyr ikke bedre beslutninger

Rapporten sier også at flere data vil føre til bedre beslutninger. Det kan man jo håpe, men forskning viser at det ikke er automatikk her. Det som ofte betraktes som "bevisbasert politikk" viser seg å være "politikk-baserte bevis". Med andre ord, statistikken vi har i dag, er et resultat av politiske beslutninger i går.

Det er også begrenset hva bedre statistikk kan gjøre. Det er ingen som tror at hovedårsaken til fattigdom i Etiopia er at vi ikke har målt fattigdommen godt nok ennå. Poenget er at vi ikke vet hvordan endringer i statistikk vil forandre politikken, og at usikkerheten bør stille følgende spørsmål: Hvor mye skal vi investere i tall og hvilken type beregninger vi skal investere i?

I en forskningsartikkel har jeg forsøkt å beregne hvor mye ressurser det ville ta hente inn tall for å rapportere på alle de 269 statistiske indikatorene i bærekraftsmålene. Konklusjonen er at prisen blir omtrent to ganger det årlige beløpet som det ifølge OECD brukes på utviklingsbistand i hele verden i dag. Det er klart at det er viktig å telle, men hvor stor andel av våre ressurser skal gå med på det?

Det finnes andre veier til kunnskap enn å telle

Rapporten sier videre: "Hele grupper av mennesker teller ikke og viktige aspekter ved menneskers liv og miljøforhold er fortsatt ikke målt" og deretter dette: "Aldri igjen skal det være mulig å si "vi visste ikke". Ingen bør være usynlig. Dette er verden vi ønsker - en verden som teller."

Jeg forstår entusiasmen, men jeg vil advare mot overmot. Jeg tror også at det alltid bør være mulig å si: "Vi vet ikke". Tall, eller tellingen, garanterer ikke objektivitet, og det gjør oss heller ikke klokere. Det er et testament til livets rikdom og talls armod, at alt ikke kan telles.

Vi må ikke fristes til å ta snarveier gjennom tall

For de som forsker er dette et spørsmål som øker i viktighet. Forskning som gir entydige svar som kan tallfestes er lettere å kommunisere videre. Denne forskningen har større innflytelse enn forskning som kanskje er mer presis, mer forsiktig og som tar hensyn til tallenes begrensinger.

Man er best tjent med en brei og mangesidig tilnærming til vanskelig spørsmål slik som menneskerettigheter, frihet, verdighet og bærekraft. Snarveier gjennom tall er lette og fristende å ta. Derfor hadde det vært betryggende om FNs eksperter slo et slag for veier til kunnskap som ikke går gjennom telling alene.