Helikopter i Wijdefjorden, Svalbard. (Foto: Sofia E. Kjellman)
Helikopter i Wijdefjorden, Svalbard. (Foto: Sofia E. Kjellman)

Flyvende forskere – et klimaproblem

Publisert

Den seneste tids fokus på universitetenes klimaavtrykk har gitt anledning til en livlig debatt om forskeres flittige flyreiser og CO2-utslippet fra arbeidsreiser. Mange universitetsansatte i bl.a. Norge, Danmark og Sverige har i løpet av våren skrevet under på opprop der de oppfordrer universitetsledelsene til å halvere CO2-utslipp fra ansattes flyreiser i løpet av de kommende fem årene.

Flyreiser er den menneskelige aktiviteten som forårsaker raskest og høyest utslipp på individuelt nivå, og færre flyturer er derfor et effektivt tiltak for å minske klimapåvirkningen. Dersom en reduksjon av forskeres flyreiser faktisk fører til færre flyavganger, vil det bety lavere CO2-utslipp.

Klimaforskere flyr også

Vi er begge geologer og klimaforskere og flyr mye i jobbsammenheng. Dette er ikke uvanlig praksis, spesielt ikke når utgangspunktet er Tromsø og mange av destinasjonene er utilgjengelige steder i Arktis. I en fersk artikkel publisert i tidsskriftet Nature, diskuterer Sofia Kjellman synspunktene sine på (klima-)forskeres flyreiser.

I løpet av de første 16 månedene av sin doktorgrad foretok Kjellman 34 enkeltreiser med fly, svarende til en total avstand på 70.000 km og ca. 5,6 tonn CO2. I tillegg kommer noen timers bruk av helikopter på feltarbeid på Svalbard.

Må reise for jobben

Det er et dilemma å fly såpass mye som klimaforsker, spesielt når alle reisene er viktige for å samle inn forskningsdata i Arktis, presentere og diskutere resultater med kolleger på konferanser i inn- og utland og bruke spesiallaboratorier som bare finnes i utlandet.

For en yngre forsker er alle disse reisene en viktig del av karrieren. I forskningen vurderes internasjonal mobilitet, internasjonalt samarbeid og deltakelse i konferanser i mange sammenhenger positivt. For mange forskere er det svært å tenke seg en karriere uten en høy grad av internasjonal aktivitet.

Forskere må gå i front

Det har vært fremmet forslag om å innføre interne ‘flyskatter’ på universitetene for å begrense reiseaktiviteten. I Nature peker Sofia Kjellman ut noen muligheter for å begrense antallet av arbeidsrelaterte flyreiser uten å gripe til veldig radikale tiltak. Dette er enkle grep som mange kan ta uten at det påvirker forskningen eller karrieren i negativ retning.

Gjennom bedre planlegging og kreative løsninger kan antallet reiser begrenses. Mange turer kan erstattes av videokonferanser, og vi kan for eksempel invitere eksterne sensorer at delta i eksamener over Skype i stedet for å fly. Det er også mulig å finne mer klimavennlige måter å reise på, i hvert fall lenger sør der jernbane er et alternativ til fly.

Frustrasjonen er stor blant mange for at politikerne ikke gjør nok. Samtidig er det vi på universitetene som driver forskningen framover og bidrar til økt kunnskap om prosessene som virker på jordens klima. For å opprettholde vår troverdighet som forskere må vi gå i front og endre våre reisevaner. Hvis ikke universitetene tar klimaadvarslene alvorlig, hvem ellers vil da gjøre det?