Forrige uke skrev Ottar Grepstad i Aftenposten at norske museer og forskere rosemaler vikingene: “Ugjerningane skjuler dei i runde vendingar, og offera bryr ingen seg om”. Grepstad har rett i at vikingtiden har en nasjonalromantisk klangbunn, og med seriesatsninger som Vikings og Last Kingdom er vold og utnyttelse blitt kult igjen. Dessuten fokuserer vi uforholdsmessig mye på elitene i jernalder og vikingtid. Kanskje ikke så rart, så lenge elitene bygde monumentale hallbygninger, store gravmonumenter og smykket seg med vakre ting som gjør at de materielle sporene etter disse er mye lettere å få tak på enn treller eller andre sosiale aktører.

Men har Grepstad rett i at ingen bryr seg om ofrene?

Når vi snakker om vikinger, særlig i populærkultur, gjentar vi ofte kjente narrativer om handel, skip og slag. Noen aktiviteter — ofte de som tradisjonelt har vært assosiert med menn — sees på som historieskapende. Huset derimot — tradisjonelt assosiert med kvinner — blir til en viss grad sett på som trivielt og politisk uinteressant, skrev jeg i tidligere i år i britiske The Conversation. Men vikingtidshuset var ikke et apolitisk, nøytralt sted. Det var en av de primære samfunnsarenaene for å legitimere hierarkier. I vikingtidens Norge ble mennesker sosialisert til å være forskjellige fra hverandre i huset – gjennom høyseter og fester, ritualer og utnytting; praksiser som fant sted langt fra sverdkamper og plyndring.

Døde barn i hus og myrer

I et tidligere forskningsarbeid analyserte jeg 52 barn som endte sine dager i hus og våtmarksområder i Nord-Europa gjennom det første årtusen e.v.t. Små barn, særlig nyfødte og opp til ett års alder, ble nedlagt i myrer, brønner, veggfundamenter, groper på gårdsplassen, og ildsteder der man spiste og laget mat. Noen var nedlagt i byggverket, andre under husets levetid, eller man dro tilbake til ruinene av forlatte hus, trakk ut de takbærende stolpene og la ned nyfødte barn i stolpehullene. Noen steder hadde man gjentagende tradisjoner for å nedlegge barnekropper i hus — én gang per generasjon eller med hundre års mellomrom i samme bosetning.

Vi vet lite om barnas dødsårsak. To av de 52 individene viste tegn på en voldelig død. Samtidig vet vi at barnedødeligheten var svært høy, anslagsvis 40-60%. Det er dermed sannsynlig at både barn som døde under fødsel eller ikke overlevde første leveår, og eventuelt barn som led en voldelig død av ulike årsaker, er representert i datamaterialet.

Mennesker eller objekter?

Går vi til samtidige og senere skriftlige kilder om Skandinavia og Nord-Europa i disse periodene, ser vi at spedbarnsdrap (infanticid) ikke var uvanlig, og til en viss grad var sosialt akseptabelt. Al-Turtushi, en andalusisk reisende som kom til vikingtidsbyen Hedeby på 900-tallet, skriver at overskuddsbarn simpelthen ble kastet i havet. Faktisk har forskning på spedbarnsdrap på tvers av tid og rom funnet at praksisen er akseptert i noen forstand i 80% av ca 400 kulturer – det er altså dagens samfunn som er anomalien.

Fattigdom, forestillinger om tvillinger eller mennesker med funksjonsnedsettelse, og praksiser rundt medgift og preferanse av guttebarn, er blant beveggrunnene. I mange kulturer blir ikke barn sett på som mennesker før etter en rekke livsløpsriter, f.eks. navngivning, dåp, de første tennene og lignende. Også i de skriftlige kildene om denne perioden ser det ut til at det er flere terskler på veien fra et navnløst vesen til å bli et sosialt individ innvevd i et fellesskap.

Så hvorfor ble spedbarn nedlagt i hus i jernalder og vikingtid? Sosiale fenomener har sjelden en enkel årsakssammenheng. Jeg finner interessante, parallelle trekk i behandlingen av spedbarn og utvalgte, tilsynelatende kraftfulle gjenstander i samme tidsperiode. Den romlige fordelingen av barn følger nemlig fordelingen av spesielle ting. Én av årsakene til at barna, uansett dødsårsak, ble nedlagt i og rundt hus, kan dermed være at de var magiske objekter – ikke helt menneske, ikke helt gjenstand – som skapte bånd mellom mennesker, arkitektur og sted. Ettersom flere av disse samfunnene også eide treller og ufrie mennesker, kan det tenkes at flere grupper ikke ble anerkjent som selvstendige individer. De kan derimot ha eksistert i en annen kategori enn menneske, objekt, eller dyr; hvis kropper ble utnyttet til ritualer, arbeidskraft og ble utsatt for vold. Deres livsverdener har vi på ingen måte snakket nok om.

Å fortelle andre historier om fortiden

Barn er bare én gruppe i fortiden som har fått lite oppmerksomhet. Slaver/ufrie, fattige, eldre, funksjonshemmede, og kvinner generelt er tradisjonelt sett underrepresenterte i forskning og formidling. Jeg takker Grepstad for utfordringen om å snakke om vikingenes ofre, og vil formidle det også forskes på de som betalte prisen for framveksten av krigersamfunn og kongedømme i det første årtusenet e.v.t. Andre historier om fortiden løftes fram gjennom å studere arkitektur, hushold og atypisk behandling av døde kropper, materialiteten etter vikingtidens slaver eller konstituering av gender i vikingtid. I de kommende årene håper vi å kunne formidle nye forskningsarbeider og museumsutstillinger som løfter frem nyanserende og komplementære fortellinger om en skjellsettende periode i europeisk historie.