Forgylt beslag med ormedans funnet i en vikinggrav i Sunndal, Møre og Romsdal (C6185).
Forgylt beslag med ormedans funnet i en vikinggrav i Sunndal, Møre og Romsdal (C6185).

Irlands gullalder og vikingenes gjenbruk

Publisert

Vikingene har etterlatt oss en gruppe særegne og vakre gjenstander med en voldelig og brutal forhistorie. Rikt dekorerte og forgylte beslag prydet en gang hellige gjenstander i kristne klostre på De britiske øyer og mange kom fra Irland. Avbrukne deler av slike prydbeslag ble av vikingene gjort om til kvinnespenner og til pryd på vektlodd og hesteseletøy. En rekke forskere har diskutert hvordan gjenstandene ble anvendt av vikinger i Skandinavia, men her er formålet å se på gjenstandenes opprinnelige bruk og betydning. Hva slags gjenstander satt beslagene opprinnelig på og hvilke historier kan de fortelle oss om før de falt i vikingenes hender?

Urolige tider

I århundrene før vikingtiden var Irland preget av maktkamper mellom småkonger. Vi er i siste halvdel av 500-tallet, om lag 200 år før vikingene satte sine bein på irsk jord. Småkonger kjempet om territorial makt og om å bli Ard-Rínah Éireann – høykonge av Irland. Irske tekster fra samtiden vitner om interne konflikter og slag. Kristendommen er på fremmarsj og med den også klostermakt som nå etableres for alvor. Perioden er tradisjonelt ansett som «Irlands gullalder» — en tid med rikt kunsthåndverk, tekstproduksjon og gudfryktighet.

Irske gjenstander i norske vikinggraver

Et rikt repertoar av sirlig flettede bånd, planteranker og menneske- og dyrefigurer er et særpreg i irsk metallkunst. Formuttrykket har streng symmetri og er ofte smykket av emaljekunst og steinsettinger. Et beslag fra Sunndal er dekorert med forgylte bol av kveilende slanger – som symbol for evighet – blant opphøyde buler med spiraliserende bånd. Motivet, kjent som «slange og bule», er en kunstform tradisjonelt tilskrevet det irske klosteret Iona på den skotske vestkyst.

Forgylt helgenkriger avbildet med sverd funnet i en vikinggrav i Oppdal, Sør-Trøndelag (C646).
Forgylt helgenkriger avbildet med sverd funnet i en vikinggrav i Oppdal, Sør-Trøndelag (C646).

En viking gravlagt i Oppdal, Trøndelag, fikk med seg en menneskefigur med englevinger i forgylt bronse. Figuren er bevæpnet med et sverd satt i slire. Sverdslira er smykket med en rund doppsko og er av en type som forekommer før vikingtid. Beslaget kan forestille en helgenkriger, rustet til kamp.

Det var ikke kun avbrukne beslag som fant veien til norske vikinggraver. Her i landet har vi to hele relikvieskrin – ett fra Melhus, Trøndelag (T8144) og ett fra Setnes, Møre og Romsdal. Nasjonalmuseet i Danmark har i tillegg et relikvieskrin fra Norge, kalt «Ranviks skrin», i sine samlinger. Skrinene er formet som små hus. Enkelte forskere har tolket slike funn som tegn på tidlig kristen misjonering i Norge. Graver med slike eksotiske gjenstander var dessuten ofte innholdsrike på andre flotte gjenstander. De gravlagte var trolig mektige folk. Hellige skrin og prydbeslag imponerte – også i vikingenes hjemland. BY-SA 4.0

Makten i det skrevne ord

Fra datidens Irland foreligger det rikholdige lovtekster (Senchas Már) og nedtegnelser av viktige hendelser i krøniker. Klostrene var sentre for skriftkyndighet og tekstproduksjon. De eldste bevarte lovtekstene fra 700-tallet speiler et høyst hierarkisk samfunn basert på sosial rang med rettigheter og plikter knyttet til ulike samfunnsklasser. I tekster finnes også detaljerte slektstrær av irske småkonger med slektslinjer til mytologiske forfedre. Ættens historie ble anvendt for å fremme politiske og territoriale krav. Familierelasjoner kunne imidlertid forfalskes og makt ble styrket gjennom mytologi, blodsbånd og allianser.

Den tidlige irske kristendommen var bygd opp av et klostersystem uten sentral kirkemakt. På flere vis speilet klostersamfunnet landets politiske landskap. Forholdet mellom klostermakt og småkonger var basert på gjensidig avhengighet. Klostrene var lagt under beskyttelse av småkonger som igjen var bundet til klostrene for tekstkyndighet og håndverk. Vakre, fargerike manuskripter forgylt med bladgull og rik ornamentikk ble skapt ved slike klostre.

«Guds hus» med dyrehodeformede møner. Avbildningen speiler også de husformede relikvieskrinene. Folio MS58_202v fra Kells-boken, datert til 800-tallet.
«Guds hus» med dyrehodeformede møner. Avbildningen speiler også de husformede relikvieskrinene. Folio MS58_202v fra Kells-boken, datert til 800-tallet.

De mektigste klostrene var i praksis små landsbyer med dyrehold og jordbruk. Deres fremste rolle var likevel som skoler for religion, skrivekunst og ulike håndverk. Irske tekster forteller at metallsmeder, snekkere, steinhuggere, møllere og bryggere, samt handelsfolk og andre håndverkere oppholdt seg ved store klostersentra i Kildare, Clonmacnoise og Armagh. Klostrenes rikdom og status gjorde dem til fristende og strategiske mål for rivaliserende småkonger – lenge før vikingene herjet Irskesjøen.

Mesterstykker i metall

Utsmykkede, forgylte skrin ble laget av metallkunstnere ved klostrene. Metallsmedene var oftest geistlige lærde menn eller fra familier med høy status som hadde gått i lære ved klostrene. De praktiserte sine ferdigheter i produksjon av både kirkekunst og hverdagslige gjenstander. Skriftlige kilder navngir enkelte av mesterne. Kunsthåndverkeren Daig mac Cairill dekorerte på 500-tallet bispestaver, relikvieskrin og nattverdskalker. Levninger av viktige personer ble lagt i skrin av «gull og sølv». På 800-tallet satte metallsmeden Tassach prydbeslag på bispestaven Bachall Ísu («Jesu stav») og den fikk økt status. Slik metallkunst var mesterstykker av ypperste klasse. Dette var åpenbart begivenheter viktige nok til å nedfelles i skrift.

De hellige døde

I perioden 500–800 e.Kr. er helgenkulten i framvekst i Irland, som i store deler av Europa for øvrig. Et særpreg var imidlertid hvordan relikviene ble brukt her. Klostrene så behov for å vise trosmakt og relikviene symboliserte legitimitet og status. Hellige gjenstander, beskyttet av skrin med forgylte beslag, ble båret av geistlige til viktige møter med edsavleggelser og kunngjøring av nye lover. Vi kan også lese at relikviene ble brakt på turné (commotatio) til landsbyer og til småkongenes befestninger (túathas) for å styrke helgentroen. Relikviene var mobile og beholderen de lå i var gjerne utstyrt med metallhemper for bærereim.

Relikvieskrinet fra Setnes, Møre og Romsdal (T18198). Skrinet har fått hard medfart og prydbeslag mangler.
Relikvieskrinet fra Setnes, Møre og Romsdal (T18198). Skrinet har fått hard medfart og prydbeslag mangler.

Relikvier fra helgener kunne være kroppslige, som knokler, tenner og hår, eller personlige eiendeler. I irsk relikvietradisjon er håndbjellen og hyrdestaven (bispestaven) de mest fremtredende. Relikvier fra samme helgen kunne fordeles mellom flere klostre. På 500-tallet ble levninger av St. Patrick, «mannen som kristnet Irland», hentet opp av graven og plassert i skrin. I tillegg ble «tre flotte gjenstander»; hans drikkebeger, håndbjelle og gospelbok, fordelt mellom flere klostre. Det gammelgæliske ordet for relikvie (minn) er i dagens irsk-gæliske språk synonymt med «å sverge ed» (mionn). Dette viser at relikviene var dypt forbundet til lover og regler i samfunnet i en tid hvor de døde ble helliggjort og deres gjenstander dyrket.

Krigstalismaner

Hellige gjenstander kunne ha status som krigstalismaner og ble båret til slagmarken for krigernes beskyttelse og stridslykke. Jo flere eller mer hellig gjenstanden var, desto tryggere var en. Helliggjorte beholdere dekorert med forgylte fabeldyr og kristen symbolikk ble fremvist for å verne, oppildne og skape ærefrykt blant krigerne. En kjent krigstalisman er en hellig bok fra 500-tallet kalt An Cathach of Colmcille. Dette er det eldste bevarte skriftverket fra Irland og boken består av bibelske salmer. An Cathach betyr «den kjempende» og boken skal ha tilhørt Colum Cille (St. Columba), kjent som en krigermunk. Det skal ha oppstått en krangel om eierretten til en kopi av boken – den eldste kjente historien om copyright! Krangelen utløste et stort slag som fant sted år 561 hvor flere tusen døde. Slaget er kjent som «The Battle of the Book». I etterfølgende århundrer skal selvsamme bok blitt båret til slag av O´Donnell-slekten for å sikre seier over deres fiender. Colum Cille, kanonisert etter sin død, ble senere dyrket som en helgenkriger. Tradisjonen med å bære relikvier som krigstalismaner var sterk og fremdeles i bruk i Irland på 1200-tallet.

Klostrenes kamp

En vanlig antagelse er at vikingene angrep klostre fordi de var forsvarsløse og lette mål. Arkeologiske undersøkelser har derimot vist at enkelte klostre kan ha vært omgitt av jordvoller – et forsvarsverk, så vel som fysisk markering av «den hellige grunn». Skriftlige kilder nevner også palisader. Det hendte at klostrene selv gikk til kamp mot hverandre og de mektigste så behovet for å beskytte seg – også mot fiender innenlands.

For årene 600–1163, er det i tekster belegg for 309 angrep på ulike klostre i Irland. Rundt halvparten av angrepene sto rivaliserende irer selv for. I 19 tilfeller ble angrepene utført av vikinger og irer i felleskap. Klostre som var under beskyttelse av småkonger, ble ansett som legitime mål i kampen om makt og rikdom. Mot 800-tallet kulminerte dette i konflikter blant klostrene selv.

En helgenkriger med spyd og skjold blir bitt i armen av et dyr. Folio MS58_004r fra Kells-boken.
En helgenkriger med spyd og skjold blir bitt i armen av et dyr. Folio MS58_004r fra Kells-boken.

I en lovtekst fra år 734, ble det vedtatt forbud mot drap på geistlige. Dette synes ikke å ha stagget klostrene. Abbeden ved Clonmacnoise gikk selv til angrep på klostersamfunnet ved Birr år 760 og 764. År 817 utviklet det seg til et blodig slag mellom to andre klostersamfunn, drevet fram av småkongen Cathal mac Dunlainge. Over 400 menn ble drept og etter seieren innsatte småkongen seg selv som viseabbed. Klostermakten falt her i sekulære hender. I mangel på sentral kirkemakt ble ikke geistlige stillinger kirkelig ordinert. De kunne slik også inntas av småkonger med politiske interesser.

År 823 ble et kloster i Bangor angrepet av vikinger. Relikviene av klosterets grunnlegger ble «kastet fra skrinet» og skrinet ble røvet med av vikingene. Det mektige klosteret i Clonmacnoise ble raidet av vikinger den 6. mars år 835. Kun to år tidligere hadde det samme klosteret blitt utsatt for et angrep av en irsk småkonge. Småkongen var Céli Dé – en konservativ trosorden som ønsket å endre klostrenes struktur. Krigførende klostersamfunn var trolig en konsekvens av skiftende trospraksis, så vel som politiske allianser.

Irland med geografisk plassering av steder nevnt i teksten. Angivelse av de ulike historiske kongedømmene (ca. 500–800 e.Kr.) er i kursiv med territoriene anslagsvis markert. Etter Byrne 2001.
Irland med geografisk plassering av steder nevnt i teksten. Angivelse av de ulike historiske kongedømmene (ca. 500–800 e.Kr.) er i kursiv med territoriene anslagsvis markert. Etter Byrne 2001.

Statussymboler

Forholdet mellom fromhet, politikk og sosiale roller i Irland var innfløkt. Kirkekunsten som symbol for tro, klostermakt og rikdom, hadde både kristne og sekulære funksjoner. Tiden bar preg av overtro og magiske forestillinger knyttet til helgenfigurer. Overtroen fikk fysisk form gjennom relikviene, noe som trolig ble videreført til prydbeslagene og skrinene de lå i. Vikingene hadde helt klart sans for gull, sølv og kunstrikdommer. Samtidig forsto de at dette var kraftfulle gjenstander med høy status. Gjennom relikvier hadde kristen tro inntatt viktige sekulære samfunnsroller i Irland. Landets internpolitikk og en stadig økende vikingtrussel kulminerte i skiftende allianser og sentralisert klostermakt. År 841 etablerer vikingene sin egen territoriale provins i Dublin og gir med det en ny dimensjon til det politiske renkespill i Irland. Irlands gullalder er i fritt fall og en ny historie tar form.

Utstilling

Beslagene avbildet i denne tekst og andre gjenstander fra De britiske øyer er utstilt i monter nr. 4 i Víkingr-utstillingen på Kulturhistorisk museum. Se de der!

Kilder:

Byrne, F. (2001): Irish kings and high-kings (2. utg.), Four Court Press, Dublin.

Bourke, C. (1985): A Crozier and Bell from Inishmurray and Their Place in Ninth-Century Irish Archaeology. Proceedings of the Royal Irish Academy. Section C: Archaeology, Celtic Studies, History, Linguistics, Literature, 85C, 145-168. Retrieved from http://www.jstor.org/stable/25506128

Crawford, H. (1923): A Descriptive List of Irish Shrines and Reliquaries. Part I. The Journal of the Royal Society of Antiquaries of Ireland, 13 (1), 6th series, s. 74-93,

Johnson, R. (2000) On the Dating of some Early-medieval Irish Crosiers, Medieval Archaeology, 44:1, s. 115-158,

Lucas, A. (1986). The Social Role of Relics and Reliquaries in Ancient Ireland. The Journal of the Royal Society of Antiquaries of Ireland, 116, s. 5-37,

Lucas, A. (1967). The Plundering and Burning of Churches in Ireland 7th to 16th Century.” E. Rynne (red.). North Munster Studies. Essays in commemoration of Monsignor Michael Moloney, Cork.

McGraw, J. (2015): Practice makes Perfect? Motif-pieces as means of communication and the exchange of tacit artistic knowledge in Viking Age Dublin. Clarke, H. & Johnson, R. (red). Before and After the Battle of Clontarf - Viking Ireland and Beyond. Dublin City Council and JRSAI (Royal Society of Antiquaries of Ireland). Four Courts Press, Dublin.

Murray, G. (2013): The Makers of Church metalwork in Early Medieval Ireland: Their Status and Identity. Hawkes, J (red.) Making Histories: Proceedings of the 6th International Conference on Insular Art. Shaun Tyas, Donnington, s.162-173

Vil du vite mer om funn av slike gjenstander i vikinggraver og hvordan de kan ha havnet i Skandinavia:

Heen-Pettersen, A., & Murray, G. (2018): An Insular Reliquary from Melhus: The Significance of Insular Ecclesiastical Material in Early Viking-Age Norway. Medieval Archaeology, 62 (1), 53-82.

Mikkelsen, E. (2019): Looting or missioning: Insular and continental sacred objects in Viking age contexts in Norway. Oxford. Oxbow Books.

Aannestad, H., (2015): Transformasjoner: Omforming og bruk av importerte gjenstander i vikingtid. Ph.D-avhandling, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.