Skrevet av Anne Gry Sturød og Gudrun Helgadottir

Hvert år reiser millioner av turister, deriblant mange nordmenn, til Barcelona for å besøke det som har blitt en av Europas mest attraktive storbyer. På de siste 15 årene har antallet turister steget fra to til åtte millioner besøkende hvert år.

Så populær har byen blitt, at de lokale innbyggerne for lengst har fått nok. De har sett byen sin forvandles til en kommersialisert verkebyll full av billige suvenirer, overfylte gater og Airbnb-leiligheter. De er tvunget til å dele sine nabolag med gruppereiser, weekendturister og utdrikkingslag.

Resultatet er hjemmesnekrede plakater med aggressive slagord av typen «Tourists go home» og «You are terrorists, not tourists».

Innbyggerne i Barcelona protesterer mot turisme og for økt livskvalitet. Så plagsomt mener innbyggerne turismen er, at de i en nylig meningsmåling rangerte turisme som et større problem enn fattigdom.

I en tidligere kullgruvelandsby i det fattige sentral-asiatiske landet Kirgisistan er innstillingen til turisme noe ganske annet. Her ønsker man turistene velkommen og innbyggerne forespeiles en fremtid hvor deres lille fjellbygd kan bli Kirgisistans svar på det franske ski-eldoradoet Courchevel.

Turisme løftes her fram som en veg ut av fattigdom. Befolkningen snakker med stjerner i øynene om hvordan turister vil komme å legge igjen tusenvis av dollar. Om at husene i de fraflyttede områdene snart vil selges som varmt hvetebrød så snart verden får øynene opp for dette området. At økt turisme vil føre til økt livskvalitet.

Turisme og økonomisk vekst

I 2030 vil verden måtte tåle belastningen av 1,8 milliarder turister, ifølge prognoser fra World Tourism Organization. Dette er tall som synliggjør at turisme er en av verdens mest voksende industrier. Reiselivsaktørene gnir seg i hendende mens destinasjonsselskapene måler sesongens suksess et økende antall besøkende.

Flere turister betyr mer penger, mer penger betyr økonomisk vekst. Men de færreste av de oppadgående grafene  sier oss lite om det komplekse fenomen som turisme faktisk er.

I etterkrigstidens Europa ble turismen gjerne fremstilt som et udelt positivt alternativ til utvikling i områder preget av arbeidsledighet og økonomisk nedgang. Turisme ble sett på som et mulig erstatter for industrisamfunnets arbeidsplasser, spesielt i rurale områder preget av fraflytting. Spanias ledere så tidlig potensialet for turisme som utviklingsmodell, noe som gjenspeiles i Spanias posisjon som feriedestinasjon i dag.

I dag er det få som vil påstå at turisme er en «smokeless industry», altså en næring som ikke har negative bivirkninger for miljø, samfunn og kultur. På landsbygdene i mange utviklingsland med høy fattigdom, slik som Kirgisistan, trekkes turisme imidlertid fortsatt fram blant myndigheter så vel som donorer som et alternativ til økonomisk utvikling. Det argumenteres for at turisme kan bidra til et mer variert inntektsgrunnlag, styrke kvinners posisjon og føre til økt livskvalitet. Men hvordan måles livskvalitet? Og hvordan kan man unngå at turismen kommer ut av kontroll og går ut over lokale innbyggere, slik som i Barcelona?

Bærekraftig turisme for utvikling

Turismen som næring bygger på tjenester. Det er derfor naturlig å tenke først på gjestens velvære. En gjest har helt siden urtiden hatt en betydelig posisjon. Gjester skulle respekteres og ses opp til og tilbys kun den beste kvalitet.  I mange kulturer i dag dyrkes gjester nærmest fortsatt som noe hellig. 

I vår moderne tidsalder, hvor gjestene på mange feriedestinasjoner utgjør langt flere enn de bofaste, bør man imidlertid kanskje heller spørre seg om hvem som bør respektere hvem. Og er et stadig økende antall besøkende nødvendigvis er ensbetydende med økt livskvalitet? Ønsker vi må å måle suksess ut fra kvantitet framfor kvalitet?

FN har utpekt 2017 som året for bærekraftig turisme for utvikling. Med dette menes det turisme som tar hensyn til økonomiske, sosiale og miljømessig påvirkning. Det skal tas hensyn til behovene til vertene så vel som de besøkende.  

En turisme som ikke går på bekostning av hverken livskvalitet, natur eller miljø, vil selvfølgelig være et ideal. Problemet er bare at turisme som næring kan være svært vanskelig å kontrollere. Aktørene er mange og etterspørselen de siste årene har vært eksplosiv. I fattige utviklingsland er det i tillegg stor fare for at økonomiske hensyn veier tyngre enn de sosiale og miljømessige.

Det vanskelige spørsmålet er derfor hva bærekraftig turisme er i praksis og hvem som skal ta ansvaret for at dette oppnås?  Hvem skal ta ansvaret for at turisme ikke oppleves som terrorisme, at turisme i nye destinasjoner, slik som i fjellandet Kirgisistan, faktisk vil føre til økt livskvalitet hos lokalbefolkningen.

Er det turistnæringen? Hvert lands myndigheter? Oss turister? Eller kan FN som et organ på internasjonalt nivå, lykkes med å finne løsningen? Måtte 2017 bli året hvor vi finner mange svar – uten å ignorere det vanskelige spørsmålet.