Skrevet av Anne Gry Sturød (Illustrasjon av USA: Colourbox)

Få dager etter at  Europas siste diktatur, Hviterussland, åpnet opp sine grenser for visumfri turisme, valgte USAs nye president å nekte innreise for borgere fra en håndfull muslimske land. At turisme er stor politikk, er det neppe noen tvil om, men hvordan skal «vi andre» forholde oss til dette? Bør våre politiske holdninger også reflekteres i våre reisevaner?

Turisme som politisk våpen

De fleste tenker at turisme er noe positivt. Noe vi driver med på fritida. Noe som er gøy. Men, turisme kan også være blodig alvor og storpolitikk på aller høyeste nivå. Hvor noen reiser, eller lar vær å reise, kan være resultat av restriksjoner eller bevisste valg.

Å boikotte et land som turistdestinasjon kan fungere godt som politisk våpen. Slik for eksempel Putin gjorde da han oppfordret russere til å droppe ferieturen til Tyrkia, etter at tyrkerne hadde skutt ned et russisk militærfly i november 2015. Boikotten har svidd for den tyrkiske turistnæringen, som de siste årene har vært vant til hordene med solhungrige russere som årlig besøker landet. I den populære badebyen Antalya falt antallet russiske turister fra en halv million de første månedene i 2015, til ubetydelige 21 000 i samme periode i fjor. Dette tilsvarer en nedgang på 96 prosent.

Et annet kjent eksempel hvor turisme har blitt brukt som politisk våpen, var da Aung San Suu Kuy’s oppfordret turister til å boikotte Burma som feriedestinasjon i 1996. Oppfordringen som gikk ut internasjonalt, kom som en reaksjon på at hennes demokratiske valgte parti, National League for Democracy (NLD), ble forhindret i å komme til makten av det daværende regime.

I 2010 valgte NLD å trekke boikotten tilbake, og ønsket turister som ville vise sin solidaritet med det burmesiske folket, velkomne.  NLD framholdt imidlertid boikotten mot blant annet masseturisme og crusieturisme, da de mente inntekten fra denne type turisme ville havne rett i lomma til regimet.

Ansvarlig turisme?

Som reisende blir man stilt overfor mange muligheter, valg og både små og store dilemmaer. Skal man tipse ekstra, selv om man vet at dette kan bety at neste besøkende må betale dyrere? Skal man velge den proffe guiden som man vet snakker bedre engelsk, eller skal man velge den unge gutten som snakker gebrokkent men kanskje trenger pengene mer?

Skal man reise til land slik som Nord-Korea og Hviterussland, selv om man risikerer å støtte opp under diktatoriske regimer? Og skal  «vi andre», vi som ikke står på Trumps svarteliste, vi som fortsatt får lov til å reise til USA, fortsette å reise på shopping til New York?

Eller sagt på en annen måte: Skal man pakke etikk og politikk med i kofferten, eller skal den få bli igjen hjemme?