Av Hilde L. Jåstad og Gunnar Thorvaldsen

Første kvartal dette året prioriterte Morgenbladet temaet søskenbarnekteskap.  Det er uenighet om graden av risiko for helseproblemer blant barn med beslektede foreldre, og søskenbarnekteskap blir gjerne definert som noe fremmed i norsk kultur, noe som gjelder ”de andre”. Men hvor unorsk er ekteskap mellom fetter og kusine?

I dagens Norge er det ingen juridiske hindringer for ekteskap mellom verken tremenninger, søskenbarn eller tante/onkel og nevø/niese. Den hindringen ble opphevet i 1800. Til tross for liberal lovgivning har imidlertid studier vist at ekteskap mellom nære slektninger forekommer sjelden i vesteuropeiske land. Rundt 1950 ser det ut for at fenomenet mer eller mindre forsvant i forskjellige lokaliteter og områder på tvers av Europa og Amerika. Fenomenet var imidlertid mer vanlig her i tiårene før og etter 1900. Og vender vi blikket mot land i Midt-Østen, Nord-Afrika og Sør-Asia er det å gifte seg med en nær slektning fortsatt vanlig. Hva skyldtes denne forskjellen?

Om vi konsentrerer oss om den geografiske fordelingen vil en nærliggende tanke være at religion peker seg ut som en betydningsfull forklaringsfaktor, men sammenhengen er problematisk. Riktignok er ekteskap mellom nære slektninger vanligst i samfunn der islam dominerer, men Koranen er taus. Profeten Muhammed skal dertil ha frarådet en slik praksis. Innenfor kristendommen er det vanskelig å finne noen entydig retning. Den katolske kirke forbyr ekteskap mellom fetter og kusine, men kan gi dispensasjon. Den russisk-ortodokse kirke har tradisjonelt sperrer mot ekteskap mellom beslektede, også mellom personer som er giftet inn i samme familie. Man gifter seg da for eksempel ikke uten videre med sin svogers søster.

Familie og slekt, og hvordan betydningen av begrepet har endret seg – eller bestått – over tid, er en interessant problemstilling i sammenhengen. Familiens betydning i landsbyen Qena i Sør-Egypt handler ikke om nåtid, men om fjern fortid, skrev Åsne Seierstad 1/7-2011 i Morgenbladet. I Qena kan ikke en kvinne gifte seg ut av familien uten å bryte fullstendig med sterke slektsbånd i en tradisjon som går langt tilbake i tid.  Motsatt kan betydningen av kjernefamilien, som ble den typiske familieformen i Nordvest-Europa og Nord-Amerika fra begynnelsen av det 20. århundre, aktualisere spørsmål rettet mot en endret betydning av det å finne seg en ektefelle, der familiens krav etter hvert viskes ut. På hvilken måte kan vil nærme oss spørsmål knyttet til familiens betydning og derunder ulike giftermålstrategier?

I en internasjonal sammenheng er historiske individdata om søskenbarnekteskap sjeldne. Men i Norge tok en gruppe medisinere kontakt med norske styresmakter i forkant av folketellinga i 1891 der de ytret ønske om en nasjonal oversikt over ekteskap inngått mellom søskenbarn og tremenninger. Motivet var forskningsbasert og relatert til spørsmål rundt medfødt døvhet. Et spørsmål til gifte kvinner ble inkludert i folketellinga om hvorvidt de var beslektet med ektemannen som tremenninger eller nærmere: ”For gifte Kvinder: Er De og Deres Mand indbyrdes beslægtet, som Næstsøskendebørn (Træmenninger) eller nærmere? Ja, Nei.” Fra 1889 har også vielsesprotokoller tilsvarende opplysninger.
 

Resultatet er publisert i en tabell blant resultatene fra folketellinga. Riktignok hadde over 10 000 gifte kvinner unnlatt å besvare spørsmålet, men blant dem som svarte var ca syv prosent mannens kusine eller tremenning. Det var tre ganger vanligere med slike ekteskap i landkommuner enn i byene. De regionale forskjellene var mindre, men det var forholdsvis flere ekteskap mellom beslektede i fylkene fra Telemark til Hordaland og i Troms og Finnmark enn i resten av landet. En opptelling i folketellingsskjemaene for Bergen viser at 50 av de beslektede ekteskapene gjaldt fetter og kusine, mens 278 gjaldt tremenninger. Om dette er representativt for resten av landet vet vi ennå ikke.

To bergensere er kanskje Norges mest kjente eksempel på søskenbarnekteskap. Edvard og Nina Grieg var fetter og kusine da de giftet seg sommeren 1867. Historikeren Elisabeth Haavet har i sin biografi over Nina Grieg dokumentert hvordan deres eneste barn døde to år senere, bare vel ett år gammel. Vi kan selvsagt ikke si noe om sammenheng mellom inngifte og barnedødelighet ut fra et enkelttilfelle, da må vi kombinere de gode norske folketellingene med kirkebøkenes lister over fødte, viede og døde.

At Norge har slike data tilgjengelig setter oss i stand til å studere ikke bare omfanget, men også demografiske, medisinske, sosiale, økonomiske og kulturelle årsaker og virkninger knyttet til ekteskap der de gifte er i nær slekt med hverandre. Noe vet vi allerede, primært fra studier publisert i perioden 1950 til 1977. Disse studiene viser at søskenbarnekteskap i størst grad ble inngått i små og isolerte landbruksområder. Resultatene fra disse studiene er imidlertid basert på enkle analyser, der det ikke blir kontrollert for andre årsaker. Ved å bevege seg fra et analysegrunnlag som fanger en persons karakteristika i et gitt øyeblikk, for eksempel folketellingstidspunktet i 1891, og til en rekonstruert database hvor det vil være mulig å følge individers og familiers livsløp, står vi ovenfor en unik mulighet til å gripe en større forståelse av de forventinger som lå til grunn for at norske kusiner, fettere og tremenninger giftet seg med hverandre.

Innen medisinsk forskning er det dokumentert økt risiko for spedbarnsdød der foreldre er i nær slekt med hverandre sammenliknet med foreldre som ikke er i slekt. Videre er det funnet at dødsfall og andre medisinske negative utfall har en tendens til å hope seg opp i enkelte familier. Innen historisk demografi har det vært et fokus på familiære forhold knyttet til spedbarnsdødelighet, da en rekke studier viser at spedbarnsdødelighet rammet familier svært ulikt. Ved at Norge har data på søskenbarnekteskap tilgjengelig kan vi analysere i hvilken grad ekteskap mellom nære slektninger forårsaket den ujevne graden av spedbarnsdød vi finner blant familier som tilsynelatende hadde likt sosialt og økonomisk utgangspunkt.

Konklusjonen blir at norske regler og praksis med henhold til giftermål mellom slektninger har ligget nærmere islamske land enn russisk-ortodokse og katolske. Hva som var forutsetningene for dette i ulike deler av landet og hva det førte til vet vi ennå mindre om.