«Da Cholera kom til Aker i 1853». Dødsårsaker registrert i begravelsesprotokollen for Aker kirke i Christiania.
«Da Cholera kom til Aker i 1853». Dødsårsaker registrert i begravelsesprotokollen for Aker kirke i Christiania.

«En lydhør befolkning»

Staten og registrering av smittsomme sykdommer.

Det er stille i gatene. Covid-19 skal kontrolleres, dempes, helst utslettes. Det er ikke ofte et virus av en slik djevelsk kaliber makter å forflytte seg fra kontinent til kontinent uten å dø hen. Vi våkner om morgenen med en uvisshet, en urolighet, så fullstendig retningsløs. Det er som om tiden forflytter seg på en annen måte, med litt mer ustø bein. Statlige tiltak blir iverksatt og oppdatert via smarttelefonen, og i nyhetene kan vi lese om virkningene og bli presentert framtidsutsikter via grafiske fremstillinger som baserer seg på en blanding av det faktiske og antatte. Vi blir alle plassert under brøkstreken når dødeligheten skal tallfestes, men for å finne ut hvor dødelig Viruset er, så er det ideelt sett kun de som er smittet som ligger under brøkstreken. Til tross for en nesten umulig oppgave å fortløpende kartlegge antall smittede, så er grunnlaget for iverksettelse av statlige tiltak styrt i all hovedsak av bevegelser innenfor disse tre tallstørrelsene; befolkning, antall smittet og antall døde.

Fremveksten av denne dramaturgien, med definerte roller for hvem som gjør hva – og hvordan – har en historisk forankring tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, og til det som etter hvert ble landets første helselov; Lov om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger mod epidemiske, endemiske og smitsomme Sygdomme av 16. mai 1860, den såkalte Sunnhetsloven. Statens ansvar for Folkehelsen vokste frem med formaninger om vask av hender, ikke spytte, ta vaksine og isolering i karantene, for å nevne noe, og helsestatistikk over syke og døde ble et viktig instrument for å vurdere effekten av tiltak.

En av de første forordningene kom den siste måneden i 1803, utstedt fra København med tydelig pålegg om at landets leger skulle rapportere til statlige sentrale myndigheter om sunnhetstilstanden i sine distrikt. I dette lå det at legen forpliktet seg til å årlig innberette om epidemiske sykdommer i sitt distrikt. Videre skulle legen også rapportere om blant annet koppevaksinasjonens framgang og om dødelighet – især av spedbarn, barselkoner og de «indtrufne ulykkelige hændelser». De første årene ble innberetningene trykt i det medisinske tidsskriftet Eyr, i Departementstidende, og i Norsk Magasin for Lægevidenskaben, men frem til 1850-årene var antallet nokså sporadisk. I 1853 ble dette i noe grad forbedret ved at Norsk offentlig statistikk (NOS) begynte sin landsomfattende og årlige utgivelser av Beretninger om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene, som er en trykt sammenfatning av distriktslegenes innberetninger. Innholdet i beretningene endret seg med tiden og er et interessant avtrykk av hva myndighetene anså som viktig i kampen mot de epidemiske sykdommene.

Begrepet «epidemiske sykdommer», kan forstås som datidens barometer på befolkningens sunnhet, og altså nært knyttet til forekomsten av smittsomme sykdommer. Sunnheten kunne riktignok være «tilfredsstillende» selv om epidemiske sykdommer «optraadte hyppig inden enkelte distrikter». Sunnhetens tilstand var derimot «langt i fra god» i år hvor epidemiske sykdommer opptrådte dødelig. Hva har dette med sunnhet å gjøre, kan du og jeg tenke. I en tid hvor befolkningsvekst var statens sikreste tegn på vellykkethet, var det viktig å kartlegge smittsomme sykdommer og dødeligheten av disse. I år der døden ikke gapte over veksten, så kunne altså sunnheten være tilfredsstillende, til tross for hyppige forekomster av smittsomme sykdommer.

Fram til rundt 1920 er vi nødt til å behandle den medisinske statistikken med varsomhet. En sammenligning av kirkebøkenes registreringer av gravlagte med rapportering fra leger, viser at kun 40 prosent av de gravlagte ble innmeldt til den offentlige lege rundt 1860, rundt 80 prosent ved år 1900. Myndighetene hadde tydeligvis en alliert i den lokale presten. Allerede i 1735 pliktet prestene å sende inn årlige innberetninger om antall fødte og døde, og i 1820 ble de pålagt å registrere «Om død af smitsom Sygdom, og da hvilken, eller ved ulykkelig hendelse». Det er klart, instruksjonen åpnet opp for en viss selektiv rapportering, og vi må også være klar over at det i 1820 ikke eksisterte noen klar definisjon av «smitte». Som myndighetenes håndtering av koleraepidemien både i 1830-åra, og ikke minst de fatale konsekvensene håndteringen fikk i 1850-åra, så var det på denne tiden en sterk uenighet om hvorvidt en sykdom var smittsom eller ikke. Fra kirkens ståsted skjedde det en ny og omfattende revisjon av kirkeboksføringen i 1877, som også inkluderte en betydningsfull endring av dødsårsaksregistreringen. Med den nye revisjonen skulle presten nå registrere «Opgiven dødsårsak», i tillegg til «Har læge været tilkaldt under afdødes siste sygdom? (Ja eller nei).

Var presten legens høyrehånd når det kom til registering av dødsårsaker? Den videre sammenlikning mellom kirkeboka og medisinalberetninger for de siste tiårene av 1800-tallet i Trondheim, viser at prestens registreringer svært ofte var mer detaljerte, særlig hva angikk arbeidsulykker, men også om underliggende årsaker. Mens presten i 1883 for eksempel hadde 25 ulike termer for luftveisinfeksjoner, inkludert underliggende årsaker og ulike symptomer, opererte legen med 5 kategorier. Det er ikke utenkelig at presten sto nærmere de pårørende og sånn sett fikk førstehånds kunnskap om dødsårsak, særlig under pågående epidemier. Det var heller ikke uvanlig at prester hadde medisinsk utdannelse i tillegg til teologien, eller i det minste hadde medisinske bøker og tidsskrift i sin samling. At presten også, og kanskje i økende grad mot slutten av 1800-tallet, registrerte dødsårsak etter legens observasjoner, er høyst sannsynlig også en del av historien. Det var riktignok ikke alle prester som registrerte dødsårsaker ved alle begravelsesinnførsler, og det var heller ikke noe de var lovpålagt å gjøre før revisjonen i 1877. Noen presten ser ut til å ikke ha brydd seg om verken den ene eller andre forordningen. Det varierer.

Jeg er med i et pågående prosjekt som studerer spredningen av smittsomme sykdommer i europeiske havnebyer, og i dette arbeidet har jeg valgt meg Trondheim by. Denne byen har en kontinuerlig registrering av dødsårsaker fra rundt 1820 og langt innpå 1900-tallet, og jeg er også så heldig å være omfavnet av særdeles gode bøker om byens historie. Et av hovedmålene med SHiP prosjektet er å lage et internasjonalt kode- og klassifiseringssystem for dødsårsaker, en historisk variant av ICD-10, som er vår samtids internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. I fremtiden vil det kunne være mulig å studere årsaker til sykdom og død fra tidlig 1800-tallet og frem til i dag ved bruk av samme kode og klassifiseringssystem. Kombinert med informasjon om blant annet kjønn, alder, sivil status, sosial tilhørighet, bosted, fødested vil det bli mulig å studere fortidens små og store epidemier over et langt tidsspenn i en komparativ setting. Spørsmål som er aktuelle under dag situasjon; de sosiale og økonomiske konsekvensene, statlige og lokale intervensjoner, vil være like aktuelle å studere i historiske populasjoner. Levde liv er et unikt laboratorium for å forstå epidemiers omfang og konsekvenser. Kombinasjonen av kunnskap om hva folk døde av i historiske befolkninger og hvilken rolle staten hadde, bidrar utvilsomt til en forståelse av de beslutningstiltakene som blir iverksatt i dag, og det utgjør et viktig stillas for vår forståelse av hvem vi er. Uten den blir tida mer ustø.

Powered by Labrador CMS