Av Hilde L. Jåstad

Etter de siste ukers ammedebatt er det fristende å plassere Lysbakkens utspill i et historisk perspektiv. I hvilken grad har representanter fra det offentlige lyktes i å påvirke mødres oppfatning av hva som er til det beste for barnet? Og hva er egentlig det beste for barnet?

Det er ingen tvil om at morsmelk beskytter, både i nåtid og fortid. Dette er blant annet vist ved at det i fattige og infeksjonstette miljøer, og i samfunn med dårlige hygieniske forhold, så er spedbarnsdødelighetsnivået hos kunstig ernærte spedbarn høyere enn blant gruppen av spedbarn som får morsmelk.

Et morsmelkernært spedbarn er likevel ingen absolutt gruppe. Graden av tilleggskost, når den blir introdusert, og hva den består av, er vel så viktig. Amming og/eller kunstig ernæring er således ikke entydige begreper. I et hvert miljø er det ulike krefter som påvirker graden av resistens. Det kan være hvor lenge ammeperioden varer, alene eller med tilleggskost, eller hvor hyppig barnet blir lagt til brystet. I enkelte samfunn kan det også være en forventning om at det er en amme som gir morsmelk til barnet. Morens ernæringstilstand, både kvalitativt og kvantitativt, påvirker morsmelkssammensetningen, likså hennes evne og mulighet til å holde melkeproduksjonen oppe.

Når ble amming et offentlig anliggende? For å finne et mulig svar må vi bevege oss inn på studier av spedbarnsdødelighet tilbake i tid, hvor spedbarnsernæring er en viktig indikator for å komme nærmere årsakssammenhengen til hvorfor så mange døde i løpet av det første leveåret. I 1800-tallets Sverige, Finland og Island viser studier betydelig regionale forskjeller der ekstremt høy spedbarnsdødelighet er forklart med at spedbarn ikke fikk morsmelk. I Haparanda var kunstig ernæring så vanlig at distriktslegen rapporterte om en søtlig og kvalmende stank som lå over hele område. Stanken forsvant imidlertid etter at distriktets jordmor gjennomførte en morsmelk kampanje rundt 1850. Resultatet demonstrerte hvor viktig morsmelka var, spedbarnsdødeligheten gikk ned fra rundt 33 prosent til nivå under 20 prosent.

Tilsvarende regionale funn er ikke gjort for 1800-tallets Norge. Likevel, landets distriktsleger ga i sine årlige medisinalberetninger uttrykk for at mødrene hadde et slett grep om spedbarnsernæringen. ”Man kan bogstaveligt sige, at Børnene innsuge Ureenlighed med Modermelken: thi et saa væmmeligt Bryst, som her ofte bydes Barnet, har ofte foranlediget mig til selv at vadske Brystet for at vise Mødrene,[…] efter en saadan Tvætning begjærligere griber Brystet.” I dette tilfellet kan det synes som om at distriktslegen mener å ha funnet årsaken til distriktets problem med diaré blant spedbarn.
Diaré var en hyppig årsak til tidlig død. Det er nok mulig at distriktslege Wolff var nærmere årsaken til díare hos spedbarn i sin beskrivelse fra 1900. ”[…tilså et 7 Maaneder gammelt Barn […] i høi Grad atrofisk og vanrøgtet. Det var opfødt med ”Taate”. Denne bestod af et Kohorn uden Bund.[…] hvis afsagede, hule Spids var fastsurret en afskaaren kopatet (Spene). Naar Barnet skulde faa Drikke, blev Hornet holdt med Bundaabningen opad, Melken heldet igjennem denne og den surstinkende, halvraadne Kopatte stukket i Barnets Mund. Det 7 Maaneders Barn havde allerede ”nydt” 8 slige Kopatter.”

En gjennomgang av medisinalberetninger for tiårene før og etter 1900 viser at distriktslegene viet spedbarnsernæring økt oppmerksomhet når de fylte ut sine rapporter om distriktets ”sunnhedstilstand” til medisinaldirektøren, og i 1909 ble den første nasjonale tiltaksplan utgitt: En hygienisk veiledning om ”spædbarnes ernæring og stel”. Veiledningen var forfattet av medisinaldirektøren i samarbeid med professor Axel Johannessen. Sistnevnte med medisinsk avhandling om spedbarnsdødeligheten i Norge fra 1903. Veiledningen er et speilbilde av datidens spedbarnspleielitteratur som i høy grad var fundert på naturvitenskapelige teorier hvor krav til regelmessighet ser ut for å ha representert nøkkelen til et vellykket prosjekt. Renslighet og regelmessighet var hovedelementene i Johannessens program. Landet trengte en ny plan for en ideell spedbarnsernæring. Denne idealnormen skulle være tuftet på regelmessighet, med faste måltider av en viss lengde, til bestemte klokkeslett.

Hvorvidt det var den medisinske vitenskapens krav om regelmessighet som gjorde amming plundrete skal være usagt, men faktumet er at andelen morsmelkernærte spedbarn sank jevnt både før og etter den andre verdenskrig. Under krigen var det selvsagt unntakstilstand også på spedbarnsernæring, og spedbarn fikk morsmelk. Bunnen var nådd midt på 1960-tallet i det under 1/3 av mødrene gav morsmelk i spedbarnets 3 første levemåneder. Med andre ord, rundt 70 prosent valgte å pakke brystene vekk. Istedenfor stoppeklokke lot mødre seg forføre av fabrikkframstilt melkepulver, som for så vidt ikke var noe nytt. Siden slutten av 1800-tallet hadde Nestlé prydet etiketten med en fuglemor som matet de små der de stakk sine yndige små hoder opp av redet. Andre varianter var en ung og midjesmekker mor med spedbarnet på den ene armen, og melkeflaska i den andre. Beskjeden var tydelig: En god mor gir sine spedbarn morsmelkerstatning.
Men til forskjell fra mødrene rundt år 1900, så hadde mødrene anno 1960-åra fått en rekke alternativer til det å være husmor. Amming hindret kvinners vei ut i det virkelige arbeidslivet. Og det var ingen i det offentlige rom som hindret dem. Så sprakk bobla.
Ammehjelpen ble etablert i 1968, og fra 1970 steg ammefrekvensen igjen. Fra 1980 og frem til ganske nylig har den offentlige ammepolitikken vært omfattende, med kvinner i front. Gro og Gro har skapt et offentlig rom for amming, både gjennom permisjonsordninger og kunnskapsformidling. Norge fikk et nasjonalt ammesenter ved Rikshospitalet i 1999, offisielt åpnet av WHOs daværende generalsekretær Gro. Både regjering og storting applauderte.

Hva nå? Historien har vist at amming er som moter flest, og det å fronte vellykka mødre har fungert før. Vi lar oss gjerne forføre igjen. Kunstig ernæring anno 2011 er selvsagt ikke sammenlignbart med kopatta for rundt 100 år siden. Men! Den dag i dag lurer jeg fortsatt på hvorfor så mange kvinner i Kina velger å ikke amme spedbarna sine. Jeg tror nemlig ikke Kinas mødre ante hvilke katastrofale følger en slik biologisk fornektelse innebar, da de høsten 2008 handlet sine pakker med morsmelkerstatning. Det viste seg å være et skadelig kjemisk stoff i melkepulveret, og titusenvis av spedbarn ble innlagt på sykehus med alvorlige sykdommer. Men, det er klart. Noe slikt vil aldri skje i Norge. Den forsikringen har vi fra Lysbakken.