Av Gunnar Thorvaldsen

To nyheter med kort mellomrom: Globalt: Menneskeheten teller sju milliarder. Lokalt: Elevtallet i skolene i Troms har falt med opptil 50 prosent i løpet av de siste fem årene. Demografer er vant til å forholde seg til slike paradokser og ta dommedagsprofetier om befolkningseksplosjon og aldrende befolkning med noen klyper salt.

Ingen vet nøyaktig hvor mange mennesker som til enhver tid lever på jorda. Med utgangspunkt i et så godt verktøy som Det sentrale folkeregistret i Skattedirektoratet kan vi anslå Norges befolkning sånn nogenlunde, men pga skult innvandring og utvandring er det selv hos oss slingringsmonn – kanskje til nærmeste tusen. USAs folketellinger er kjent for å telle for få personer i ressurssvake grupper – som fargede og spansktalende, samtidig som ulovlige innvandrere i hundretusenvis utelates. Dette blir bare i noen grad oppveid av dobbelttelling, f eks av barn som bor vekselvis hos skilte foreldre. Fins det en halv eller en hel million uregistrerte innvandrere fra Kina i Russland – ingen vet. I krigsområder som Somalia er det håpløst vanskelig å gjennomføre tilfredsstillende folketellinger; alternative metoder med telling av boliger fra fly eller satellittbilder gir selvsagt bare usikre anslag. Men på grunnlag av anslag og mer eller mindre sikre tellinger har altså FNs befolkningskontor summert et globalt folketall. Det er sikkert nok til å si at verdens befolkning er fordoblet siden midt på 1960-tallet og kanskje tidoblet siden 1750. Noen prognoser anslår at vi vil passere ti milliarder på 2080-tallet, og kanskje stabiliseres folketallet deretter.

Er så kloden overbefolket eller i ferd med å bli det? FNs befolkningskontor nekter å gi noe tall for når vi blir ”for mange”. Grunnen til det er at det relative forholdet mellom folketall og tilgjengelige ressurser er i stadig utvikling. Plass er i og for seg ikke et relevant kriterium, for vi ville få plass i Los Angeles alle sammen dersom vi sto som sild i tønne. Tilgangen på mat er problematisk i store områder i Afrika, og har i det siste forverret seg pga økende priser og klimatiske kriser. Men hadde vi maktet å fordele maten mer likelig, kunne alle sju milliardene spist seg mette. Alvorlig er og den økende forurensingen som følger med befolkningsvekst og at flere og flere forbruker fossilt brensel også i verdens fattige land. Blir den nye billigbilen ”Nano” (10-15.000 kroner) en suksess i India, vil det ha stor betydning for utslipp av klimagasser. Amerikanere som er storforbrukere av biler og air-conditioning, eller russere som fyrer for kråka med de sentraliserte varmeanleggene i byene skal endre sine vaner i betydelig grad for å kompensere for økende bilbruk i India. Fra et miljøsynspunkt kan vi glede oss over at Nanos lave status bremser salget, for hvis utslippene påvirker klimaet i en grad som får negative konsekvenser for produktiviteten i jordbruket kan matmangelen bli alvorlig.

Verdens befolkning reguleres ved fødsel og død, Norges befolkning også ved inn- og utflytting. Ennå øker Norges befolkning, den nærmer seg fem millioner og veksten ville bli raskere uten myndighetenes tiltak for å strupe innvandringen. Andre land opplever at folketallet stuper, det gjelder især Russland hvor reduksjonen er minst en halv millioner mennesker årlig. Selv tradisjonelt barnerike land som Italia sliter med at kvinner flest ønsker få barn. For å opprettholde et stabilt folketall uten innvandring må hver kvinne få i gjennomsnitt 2,1 barn. Russland og Italia ligger på ca 1,3 mens Norge er nær Europatoppen med sine ca 1,8. Derfor må også verdens rikeste land se i øynene at den naturlige veksten blir negativ og da hjelper det ikke nødvendigvis at snittet i verden er ca 2,6 barn født i gjennomsnitt av hver kvinne. De innvandrerne som alt har kommet viser seg å redusere sin fertilitet etter en generasjon eller to. Om vi får rekruttert tiltrekkelig med nye innvandrere til vårt forholdsvis ugjestmilde klima er et åpent spørsmål, især hvis mange nok er lite gjestfritt innstilt til innvandring.

For noen tid siden diskuterte jeg slike spørsmål med en innvandringsskeptiker. Vi ble enige om å være uenige og respektere hverandres synspunkter. Men jeg ville gjerne ha siste ordet og sa at dersom vi er så heldige og bli gamle og havne på sykehjem sammen så vil jeg ha visse privilegier. Hvis vi begge trenger hjelp til f eks kroppsvask og det bare står en innvandret sykepleier klar til å assistere, så skal jeg vaskes først.