Vakkert plassert i det nordnorske landskapet er Alstahaug og Petter Dass-museet blitt et kulturhistorisk sentrum på Helglandkysten. Beliggende ved Kystriksveien finner tusenvis av turister veien dit hver sommer.

Alstahaug er mest kjent for prest og salmefar Petter Dass (1647-1707). Men museet vektlegger også den lange historien sin på stedet: Gamle gravhauger på Kongsneset er tidfestet til bronsealderen, arkeologiske spor på tunet er fra 800-tallet, middelalderkirka ble bygd på 1100-1200-tallet, og de eldste bygningene på prestegården har stått der siden 1700-tallet. Og til slutt, og slett ikke minst, vår moderne tid hvor Snøhettas arkitektoniske museumsbygg er skåret inn i omgivelsene. Et museumsbygg som har mottatt både nominasjoner og priser.

Fra leire til glimmerskifer

I prosjektet «Nordland blir til» ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) sammenstilles kunnskap om geologi i Nordland med mål om å vise hvordan den geologiske historien har påvirket natur- og kulturhistorien i landsdelen. Med de geologiske brillene leser vi historien i bergveggene som museumsbygget skjærer seg gjennom.

Berget Alstahaug er bygd på vitner om de geologiske prosessene i en gammel fjellkjede. De utskårne steinveggene snitter gjennom bergarter opprinnelig avsatt som kalkholdig leire på havets bunn tilbake i urtiden. I dag gjenkjenner vi denne bergarten som kalkglimmerskifer - det krever en forklaring:

For 400-500 millioner år siden drev to store kontinenter mot hverandre og presset havbunnen sammen i en enorm fjellkjede som har fått navnet Kaledonidene. Restene av denne finner vi fra Svalbard i nord, gjennom Norge og Sverige til Skottland og Irland i sør, samt Grønland og Nord-Amerika på den motsatte siden av Atlanterhavet.

Strukturen og oppbygningen av steinveggene rundt kirken vitner både om prosesser som skjedde den gangen sedimenter ble avsatt i havet, og om krefter som presset dem sammen og opp under dannelse av fjellkjeden. Alstahaug, som ligger sentralt i nordlandskystens fjell i dag, lå – som vi skjønner – like sentralt til i Kaledonidenes storhetstid.

Senere – gjennom flere hundre millioner år – ble fjellkjeden slitt ned til et flatt landskap. De karakteristiske nordlandsfjellene skyldes landhevningen i den geologiske tidsperioden tertiær, og de påfølgende istidene i kvartær.

En levende kirke i stein

Kirken på Alstahaug har stått stødig gjennom snart 1000 år, og derfor er den fortsatt en levende menighetskirke i lokalsamfunnet. Byggematerialet er kleberstein, en bergart som er myk å skjære ut av berget, men som også tåler vær og vind. Den var derfor svært ettertraktet som byggeråstoff i middelalderen.

Kirken på Alstahaug består av bygningsstein som er hentet lokalt gjennom flere faser. Forskere ved Norges geologiske undersøkelse og Vitenskapsmuseet i Trondheim har kartlagt en rekke historiske brudd i området, og i kombinasjon med geokjemiske analyser konkludert med at klebersteinen sannsynligvis er kommer fra Haltøya, ei lita øy i Vefsnfjorden som ligger ti km øst for Alstahaug. Kjennskapet til hvor kleberstein opptrer var til god hjelp i disse undersøkelsene, hvor det ble lett etter steder i den kaledonske fjellkjeden dannet under omvandling av gammel havbunnskorpe.

Så ved neste besøk til Nordlands tusenårssted - ikke glem de geologiske dimensjonene som forteller den eldste historien om utviklingen og oppbygging av landet vårt.