Vanligvis forbinder vi geologi og bergarter med naturmiljø, fjell og tinder, svaberg og nakne øyer. Som feltgeolog arbeider jeg langsetter Norges land – langs kysten, over fjell eller øde veier for å kartlegge berggrunnen. Og vi kan glede oss over mye stein og gode blotninger i landet vårt.

Men geologisk materiale brukes også som råstoff i det meste vi bygger av hus, anlegg og infrastruktur. Opp gjennom historien har stein vært flittig brukt i bygninger, veier, bruer og monumenter. Derfor kan en bytur også gi oss geologiske opplevelser. Mens vi i Norge er vant med gamle og harde grunnfjellsbergarter, som gneis og granitter, er landene sørover i Europa ofte dominert av langt yngre og helt andre typer stein.

Arkitektur og lokal stein

Så hva gjør en feltgeolog på bytur i Tyskland? Jo selvsagt, studerer all den stein man kan komme over - i bygninger, monumenter og brostein. Og i gamle bymiljøer, slik man ofte finner i europeiske bykjerner, er bergarter fra steinbrudd i nærområdene brukt. På den måten har forskjellige byer fått hvert sitt arkitektoniske preg, og en bytur kan by på en eksotisk geologisk opplevelse!

Slik ble besøket mitt i München en fasinerende reise i sentraleuropeisk geologi. I et område med langt yngre og helt andre typer bergarter enn vi er vant med i Norge.

Et geologisk sjokk

Det første møtet mitt med universitetet i München ble ikke mindre enn et stort geologisk sjokk. Fasader, som ved første øyekast minte om dårlig betong, var ekte stein. Svært porøs, full av hull, en forsteinet usortert blanding av sand, grus og større steiner. Dette viste seg å være Nagelfluh, bergarten konglomerat fra området sør for München. Opprinnelig ble den avsatt som sedimenter gjennom kraftige oversvømmelser i forkanten, eller forlandet som geologer kaller det, av Alpene. Og alderen – for en nordmann som er vant med bergarter som er hundrevis og tusenvis av millioner, var det nesten ikke til å tro – med sine 200.000 unge år ble denne bergarten imponerende. Den viste seg å være flittig brukt over hele München, og dukket stadig opp som kantsteiner, grunnmurer og portaler i eldre byggverk.

Mens dinosaurene ruslet på jordoverflaten

Neste steg tok jeg bokstavelig talt inn på det geologiske instituttet. Der tråkket jeg rett på dem, store snirkelformede fossiler i gulvets kalkskifer. Fossilene var skall etter gamle blekkspruter, såkalte ammonitter, som levde i havet i den jurasiske tidsalderen. Kalksteinen var også fra lokale steinbrudd, flittig brukt som fasadeplater, murerstein og gulvfliser. Kalkstein er lett å skjære i, og derfor kjærkomment brukt til utskjæring av ornamenter og statuer.

Konger og kalkstein

Et av de store monumentene i München, Propyläen på Konigsplatz, opprinnelig bygd for Kong Ludwig av Bayern, sto ferdig i 1862. En konge var riktignok såpass stolt at han reiste litt lenger for å finne byggestein, og den hvite kalksteinen i monumentet ble hentet fra bruddene i Unterberg sør for Salzburg. Under det tredje riket ble området hovedsete for nasjonalsosialistene, men etter 2. verdenskrig tilbakeført til den opprinnelige formen. Ved å flytte blikket ned fra de majestetiske søylene, fant jeg i tillegg et flott mønster på brosteinsplassen formet av bergartene basalt, granitt og marmor.

Naturhistorie og kulturhistorie

Bruk av kortreist, lokal stein blir et bindeledd mellom natur, kultur og mennesker. Å reise i Europas byer kan derfor samtidig bli en geologisk reise. Med gamle bevarte bykjerner og bygningsmateriale fra lokale steinbrudd. Dermed ble storbybesøket mitt også en geologisk opplevelse, og ga samtidig et lite innblikk i både natur- og kulturhistorie i sør-Tyskland.