De røde fjellene

Stein er ikke bare grå stein – og gneis er ikke bare gneis. Innimellom de vanlige grå bergartsnyansene dukker det opp eksotiske steiner – bergarter som har en annen farge og utforming – andre mineraler, strukturer, kjemisk sammensetning, og en annen historie.

Peridotitt er en slik stein, eller varianter av den som omtales som dunitt, harzburgitt, serpentinitt, ultramafitt. Bergarten som i sine friskeste eksemplarer er klar grønn, men som oftest trer fram i landskapet som påfallende rødbrune knauser eller fjell. For oss som ferdes over fjell og langs sjøen kan peridotitten plutselig dukke opp som en overraskelse. Noen ganger så mørke at man helst ikke vil se dem, og ofte karakterisert av at det vokser svært lite på dem.

Landskapet blir helt annerledes der vi har store områder av disse bergartene – rødbrune fjell står fram som koller og bare knauser, golde øyer eller store fjell. Vi finner dem både langs kysten og i innlandet, noen ganger utgjør de toppen av de høyeste fjellene. Denne bergarten er også med på å forme vårt geologiske nasjonalmonument – på øya Leka nord i Trøndelag.

Peridotitt består av jern og magnesiumrike mineraler, aller mest av mineralet olivin som gir en glassgrønn farge på friske prøver av bergarten. Det er når peridotitten blir eksponert i lenger tid at den karakteristiske rødbrune fargen dannes som en tynn forvitringsflate. I tillegg til olivin, har bergarten ofte mineralet pyroksen. Og mest påfallende – røde korn av mineralet granat. Der hvor bergarten inneholder gressgrønn pyroksen og glassklar rød granat er den spesielt vakker. Så er også enkelte av disse lokalitetene på Vestlandet fredet.

Eksotiske steiner

Peridotitten har opprinnelse fra det vi kaller mantelen – de indre delen av jorda, fra dypet under jordskorpa.

Jordskorpa, hvor de fleste av bergartene rundt oss er dannet, er titalls kilometer tykk. Under denne ligger mantelen, et massivt lag av jern- og magnesium-rik stein - i fast form, med høy temperatur og som er i sakte bevegelse. Det tynne laget av jordskorpa driver sakte rundt på mantelen. Der jordskorpeplater møtes presses de sammen og danner fjellkjeder. Store flak av skorpen danner høye fjell, og andre deler tvinges dypt ned i mantelen. Under slike kaotiske fjellkjededannende prosesser vil biter fra mantelen lure seg inn i jordskorpa.

Det er slike mantelbergarter vi finner når vi møter de rødbrune bergene – eksotiske bergarter fra stort dyp som har reist fra jordas indre. Ved å studere mantelbergartene kan vi lære om nettopp jordas indre – om hva den består av, hvor varmt det er der, hvilket krefter som virker i dypet, om hvordan steinmassene har beveget seg….

Fra mantel til katedral

Peridotitten som er rik på olivin danner grunnlaget for en viktig industri i Norge. Som ett av Norges viktigste industrimineraler er olivin spesielt nyttig på grunn av sitt høye smeltepunkt, store varmekapasitet og egenvekt. Den brukes som slaggdanner i fremstilling av råjern og i ildfaste støpemasser og steiner. Olivinsand har vist spesielle egenskaper for absorbsjon av tungmetaller og kan nyttes som tildekkingsmateriale av forurensede masser.

De ultramafiske bergartene er også bærere av kulturminner. På sin lange reise fra mantelen har peridotitt blitt eksponert for væsker som har omvandlet opprinnelig olivin til mineralene serpentin og talk. Og slik ble klebersteinen dannet. Klebersteinen som opp gjennom historien har vært et ettertraktet materiale til redskap og byggestein. Rester av de tidlige tiders håndverk og industri kan finnes der hvor de ultramafiske bergartene har vært brutt. Materialet har vært med på å reise våre gamle middelalderbygninger, også katedralen Nidarosdomen hvor utsmykninger er skåret ut i den myke steinen.