Fjellene tiltrekker. Men trygg ferdsel krever ferdigheter. Å bruke de ville fjellområdene for opplæring gir relevant erfaring, og Romsdalsfjellas ramme er både magisk og historisk.

Tindenes dal

Når man nevner Romsdal tenker de fleste på Romsdalsegga og Trollstigen. Samtidig står karakteristiske fjelltopper i kø; Bispen og Kongen som troner majestetisk over Isterdalen, Trolltindenes tagger på toppen av selveste Trollveggen, og Venjetindenes sagblad synlig helt fra ytterste Mørekysten der de kvesser seg ved siden av den selveste Romsdalshorn.

Kanskje er det synligheten og den raske tilgjengelighet rett fra trafikkårene gjennom dalen som gjør nettopp Romsdalsfjella og Åndalsnes til et av Norges mest attraktive turistmål i dag.

Allerede på 1800-tallet tiltrakk området de tidligste turistene. Blant dem var de internasjonale klatrepionerne, slike som Carl Hall og William Cecil Slingsby. Selve Romsdalshornet ble besteget av nordmennene Kristin Hoel og Hans Bjermeland allerede i 1828, visstnok etter et veddemål i et bryllup ved foten av Hornet. Etter førstebestigningen tok det hele 53 år før fjellet igjen ble nådd. Da var også de lokale ungdommene Mathias Soggemoen og Erik Norahagen med den danske fjellklatreren Carl Hall til topps.

Med Romsdalshorn som bakgrunn

Så med både historisk sus og tinderekkene som ramme arrangerer Den Norske turistforening (DNT) kurs i Romsdalen med hovedmål å inspirerende til å klatre ute på en sikker og naturvennlig måte.

Og opplæring fikk vi, i bevegelses- og sikringsteknikk, taulagsrutiner, kommunikasjon og sikkerhet. Det var både fysisk, tekniske og ikke minst mentale læring. Utfordringer som i utgangpunktet føltes uoverkommelige ble overvunnet, læringsutbyttet stort og mestringsfølelsen ble høy.

Det startet med klatring i ferdig boltet vegg i Venjedalen, etablering av standplass og rappellering. Deretter fulgte erfaring med flere taulengder og naturlige sikringer oppover de store bergsvaene på Norafjell. Klatring i Norafjell gir et storslått utsyn med Trollveggen som nærmeste nabo og Romsdalshorn rett opp fra dalbunnen. Men fjellet er også beryktet for heftig kastevind på utsatte dager. Da vinden slo til på ettermiddagen ble det raskt vending og retur med tre lange rappeller ned til startpunktet.

Når man henger i en tynn tråd

Så slo været om. Forholdene ute ble mer utfordrende. Planlegging av turmål måtte tilpasses været. Glatte klipper og vanskeligere fottak ga erfaring i forholdene man fort møter i den norske fjellheimen.

Å klatre er ikke bare teknikker i fjellveggen. Å klatre er også å stole på hverandre. Når man henger i en tynn tråd, har man ansvar for hverandres sikkerhet. Det handler om å til enhver tid sjekke hverandres seler, knuter og tau. Om innarbeiding av sikringsrutiner. Å bevege seg omhyggelig for å unngå at stein løsner til fare for de som er under. Og nødvendigheten av å ha nok erfaring til å mestre situasjonen i bratte fjellvegger om ekstra utfordringer skulle oppstå.

Raushet og samhold

For klatring vil aldri kunne være risikofritt. Slik oppstår også felleskap.

På tur med en tilfeldig sammensatt gjeng med vidt forskjellig bakgrunn blir man raskt ristet sammen. Med et felles prosjekt om å mestre fjellveggene er man gitt ansvaret for ikke mindre enn hverandres liv og helse i egne hender. For å overvinne utforinger sammen blir det gitt rom for forskjellighet. I løpet av få dager bygges samhold med raushet og omtanke for hverandre.

Til topps

Til slutt fikk vi erfare et skikkelig fjell. Selveste Bispen troner 1400 meter over dalbunnen og hilser alle turistene velkommen opp Trollstigen.

Bispen er også en krevende fjelltur for de som velger normalveien opp. Men vi valgte sørveggen som gav oss fire taulengder med klatring. Og til slutt en kvass egg som ble forsert før selve toppen ble inntatt. I en klatrerute som er utsatt og bratt fikk vi erfare noen ekstra utfordringer, men også testet oss i trygg ferdsel.

Å bli løftet til nye høyder

Stor takk DNTs solide instruktører. Frode Grødahl og Ole-Morten Hestetun veiledet oss trygt gjennom ukas utfordringer. Med godt humør, motiverende kommentarer og lun humor løftet de oss opp til nye høyder. Med tre deltagere på hver instruktør ble opplæringen tilpasset ferdighetene. Og ikke minst er vi takknemlige for at de gir av sin tid, energi, kunnskap og erfaring for at vi andre som gjerne vil lære får mulighet til å mestre fjellene.