Det sorte sølvet grafitt, lik det vi kan finne i den gamle gruven, har nemlig ei framtid i det grønne skiftet.

Grafittnerder på feltarbeid

Vi reiste til Telemark og Aust-Agder for å lete etter dette mørkegrå sølvglinsende mineralet. Vi dro til en del av den norske berggrunnen som vi geologer kaller Bamble-sektoren. Området består av gamle gneiser, dannet og omdannet for 1000-1500 millioner år siden. Gneisene her er komplekse, og er et av områdene i landet hvor det er tettest mellom registrerte mineralforekomster.

Og grafitt, som vi dro for å lete etter, er nok et av de mineralske råstoffene som er minst kjent herfra. Kanskje fordi mineralet opptrer i rustne forvitrete soner i berggrunnen som geologer helst går forbi. Men ved å grave med hammeren fant vi den, mørk sølvglinsende grafitt som farget tommelen grå. Vi reiste hit for å ta steinprøver med håp om å lære mer om hvordan grafitt-mineralet dannes. På den måten kan vi bedre forstå hvor det lønner seg å lete for å finne gode ressurser av råstoffet.

Grafitt består av ren karbon, C, det samme elementet som danner diamant. Utseende og egenskapene til de to mineralene er helt forskjellige, bestemt av hvordan atomene innordner seg i krystallgitteret som bygger opp mineralene. I grafitt ligger karbon som tynne lag som lett sklir over hverandre, derfor er det et av de mykeste mineralene vi har. Vi kan identifisere rike grafittsoner ved å gni tommelen over steinflaten til fingeren blir gråfarget.

Gruven, og første kvinnelige gruvesjef

Vi fant Norges eldste grafittgruve - bortgjemt og gjengrodd dypt inne i de sørlandske skogene ved Bjørnåsvannet i Gjerstad i Aust-Agder. Der hvor Sørlandsbanen slynger seg i nærheten.

Norges første grafittgruve - «Englisdahlske Blyants- og Isenfarve-Værk» - ble startet i 1768 av Gustav Pedersen Engzelius. Det ble anlagt hus, pukkverk, demninger og vannrenner, men anlegget kom ikke i ordentlig drift før det ble gjenopptatt i 1785 av hans svigerdatter Else Engzelius, som sannsynligvis da også ble Norges første kvinnelige gruvesjef. Også hun måtte oppgi driften etter noen år. På 1800-tallet ble det gjort noen nye forsøk, men ny drift kom aldri i gang.

Men inngangen til gruveuttaket ligger der fortsatt.

Blyantverksveien

Det skulle vel egentlig ikke være så vanskelig å finne Norges eldste grafittgruve? Det burde sagt seg selv - den lå jo faktisk i Blyantverksveien! For det var blyant, eller tømmermannsblyant, som var et av de opprinnelige bruksområdene for grafitt. Samt brukt til pigment, deriblant ovnssverte for jernovner - så fikk da også gruva navnet «Blyants- og Isenfarve-Værk».

Grafitten fra Bjørnåsvannet ble i tillegg funnet anvendelig til bunnbestrykning av skip, husmaling, og til glasur på takstein. Anvendelsene av grafitten i den daværende dansk-norske staten viste at vi så smått nærmet oss industrialiseringen.

Det grønne framtidshåpet

I dag er det nye bruksområder og behov som gjør grafitt ettertraktet. Ikke bare attraktivt, men det er også et av verdens kritiske råstoff som vi igjen er på jakt etter.

Med «kritisk råstoff» menes ikke et mineral som er dyrt eller som det er mangel på, men et mineral som har stor økonomisk betydning og der produksjonen domineres av et fåtall land. Endringer i geopolitiske forhold kan gjøre tilgangen til disse råstoffene usikker.

Norge er i dag ett av de to landene i Europa som produserer grafitt, ved siden av Østerrike. Norges grafittuttak ligger i fjellene nord på Senja i Troms.

I vårt moderne samfunn har vi behov for grafitt som smøremidler, i borevæske, og i smelte- og metallurgisk industri. Og kanskje viktigst av alt - med krav til grønne energiløsninger trenger vi nye mineralske råstoffer for å utvikle samfunnet videre. Blant dem er grafitt en av de viktige elementene som blant annet inngår i oppladbare batterier for verdens nye «grønne» bilpark.

Informasjonen om Norges eldste grafittgruve - «Englisdahlske Blyants- og Isenfarve-Værk» - er hentet fra Gunnar Anker Johannesen: «Grafittindustri i Norge fra midten av 1700-tallet til i dag» I: Volund – årbok for selskapet Norsk teknisk museum, 1992, s. 37-67.