Jeg fant den spektakulære steinen innafor Smøla, på den grønne Edøya og den mindre kjente Kuli.

Kuli, ei langstrakt øy man raskt farer over på vei ut mot havgapet. Som en del av strandflaten på Nordmørskysten, et øyrike med tusenvis av holmer og skjær, skilt av Trondheimsleia mot de karakteristiske sukkertoppene som utgjør fjellene i Stabben innafor.

«Kulestein»

Eller rettere sagt konglomerat, er en bergart som består av forsteinet stein, grus og sand. Opprinnelig avsatt som løse steinmasser, men senere begravet så dypt i jordskorpen at løsmassene ble forsteinet.

Konglomerat kan man finne flere steder i landet, ofte som tynne horisonter i andre bergarter.

Men konglomeratet på Kuli og Edøya er mer påfallende. Det består av avrundede steinboller i mange størrelser, farger og bergarter; granitter, gneiser og mørke grønnsteiner. Sammenkittet av forsteinet sand som gir et grønt og rødt fargespill over bergarten.

Og innimellom røde sandsteinslag, som er så karakteristisk for tidsepoken løsmassene ble avsatt i.

Den geologiske perioden vi kaller Devon, som var for om lag 360–415 millioner år tilbake i tid.

Farefullt hav

Det devonske konglomeratet skiller seg tydelig ut fra berggrunnen i områdene rundt.

Vi finner konglomeratet i en tynn sone som strekker seg fra Fosen, gjennom Edøya og Kuli, så dukker det videre opp som enkelte skjær langt til havs sørvestover.

Mens fjorden innafor Edøya sikrer sjøreisen som Trondheimsleia, er konglomeratholmene sørvestover med å forme det farlige kyststrekket i Hustadvika.

Kuli

Men det fascinerende konglomeratet er ikke bare vakkert å se på. Konglomeratet lager også et karakteristisk landskap med glatte bergflater som runder nedover i stadig brattere bakker. Som igjen former kuler i landskapet.

Det er kanskje nettopp herfra øya Kuli har fått navnet sitt fra, den karakteristiske kollen mot nordøst på øya som former en kul.

Kulisteinen

Kuli er mest kjent for en annen stein, selveste Kulisteinen. En geolog vil jo umiddelbart tro at Kulisteinen har navnet sitt fra konglomeratet, av bergarten som består av kuleformet stein.

Men Kulisteinen er langt viktigere enn det. Ikke mindre viktig enn at den er utstilt på Vitenskapsmuseet i Trondheim, og har fått sin egen bok (*).

Kulisteinen er en bauta av en runestein, reist på Kuli for om lag 1.000 år siden. På steinen er det risset inn et kors og en tekst i runer. Runene forteller at Norge er kristent. Dette er første gangen navnet på Norge er funnet skrevet. Derfor omtales også Kulisteinen for «Norges dåpsattest».

Og den består slettes ikke av konglomerat fra øya, men av den langt vanligere bergarten gneis. Gneis er lettere å spalte til en bauta, og til å risse inn runer på.

Konglomeratet selv er derimot brukt lokalt i et utall av de andre kulturminnene som befinner seg i området; i gravhauger og fortidsminner fra vestlandskystens første bosettere, i grunnmuren av Edøyas gamle steinkirke fra 1100-tallet og i murene av det store kystbatteriet bygd opp av tyskerne under 2. verdenskrig.

Bassenget på toppen av fjellene

Om det devonske konglomeratet skiller seg ut på nordvestlandet, er det enda mer imponerende langs vestlandet lenger sør.

Her finner vi konglomeratet i enorme områder i de kystnære fjellene og øyene mellom Nordfjord og Sognefjorden. Det største området har fått navnet etter fjellklippen Hornelen på Bremangerlandet. Herfra utgjør konglomeratet og sandsteinene avsatt under den devonske tidsperioden fjellene som strekker seg inn mot Hyen og Jølster.

Geologene kaller dette området for Hornelen-bassenget. Det høres rimelig snodig ut å kalle et fjellområde for basseng, selv om det er et av Norges mest regnfulle områder. Men navnet er beskrivende fordi de gamle konglomeratene opprinnelig ble avsatt i et spesielt geologisk miljø. I enorme fordypninger i jordskorpen, eller bassenger, i sluttfasen av den kaledonske fjellkjededannelsen.

Den gang så landskapet helt annerledes ut med bratte fjell hvor sand, grus og stein ble fraktet med vannmasser og avsatt på vidstrakte elvedeltaer.

I dag skiller fremdeles landskapet i de gamle geologiske konglomerat-bassengene seg fra fjellene rundt. Med tykke lag av konglomerat og røde sandsteiner som runder av mot stupbratte fjellsider. Og former noe av det mest særegne, dramatiske og farefullt fjellområdene vi har å bevege oss gjennom i Norge.

(*) Stige, M. & Risbøl, O. 2021. «Kulisteinen - grensemerke i tid og rom.» Institutt for sammenlignende kulturforskning. NTNU Vitenskapsmuseet og Nordmøre museum