Nå som vintermørket senker seg rundt oss i nord, drømmer vi oss sørover til et sted hvor det er sommer, midnattsol, - og skikkelig kaldt.

For ett år siden forlot vi snøslaps og julestemning hjemme, og la av gårde på en lang reise til landet rundt sydpolen – kontinentet Antarktis. Der tok vi del i den norske forskningsekspedisjonen arrangert av Norsk Polarinstitutt (NPI).

Vi landet på isen ved den norske stasjonen Troll tidlig januar, fire geologer som sammen skulle arbeide i det norske kravområdet Dronning Maud Land gjennom sørsommeren.

Geologisk kartlegging er en nasjonal oppgave, og vi var i Antarktis for å lage bedre kart over de norske fjellområdene. Ved siden av å lage kart bidrar vi med geologisk forskning som gir oss kunnskap om naturgrunnlaget.

«Den mektige vinteren»

Selv om det meste av Antarktis er dekket av is, stikker fjelltoppene som nunataker opp av isen.

I Dronning Maud Land har fjellrekken som strekker seg parallelt med iskanten langs havet fått navnet Fimbulheimen. Og det med rette. Navnet kommer fra «Fimbulvinter», den mektige vinteren som kom forut for Ragnarok i norrøn mytologi, og som skulle gjøre ende på alt levende på jorden.

Fimbulheimen i vår virkelige verden er også kald og ugjestmild. Det er lite livsgrunnlag å finne på den ubeskyttede isen og i de golde fjellene.

Men for oss geologer betyr det en unik mulighet til å studere berget.

Finslipt av is og uten vegetasjon har vi god tilgang til bergartene med mineraler og strukturer som gir oss nøkler inn til en eldgammel historie om hvordan jorden er dannet.

Varme nunataker

Eller var det egentlig kaldt? Jovisst var det kulde, is og nunataker, men for oss geologer vitner fjellene som stikker opp av isen om varme tider, om stein dannet dypt nede i jordskorpen.

Bergartene i denne delen av Antarktis har en historie 1200 millioner år tilbake i tid, og ble kraftig omvandlet og oppsmeltet for 500-600 millioner år siden.

Det skjedde mens mange av kontinentene på jorda ble samlet i ett stort superkontinent som har fått navnet Gondwana. Enorme fjellkjeder ble dannet, og i fjellenes røtter, dypt i jordskorpa, var det svært varmt.

Når temperaturen i jordskorpa stiger over 650 grader begynner bergartene å smelte opp. Det er de lyseste mineralene, kvarts og feltspat, som smelter først. Smelten pipler gjennom steinen, samles og strømmer langs sprekker i berget.

En delvis oppsmeltet bergart, som har størkner pånytt, kalles migmatitt. Smeltet stein kaller vi magma, og størkner den igjen langs sprekker omtaler vi dem som magmatiske ganger.

Hoggestabben, Vedkosten ….

Der hvor oppsmeltingen av fjellene får lov å fortsette, samles magma i større mengder, trenger seg fram gjennom sprekker i berget og er med på å drive voldsomme prosesser i dypet av jordskorpa hvor nytt fjell dannes.

I Fimbulheimen er mange av de mektigste fjellformasjonene dannet av slike størkningsbergarter. Alt etter hvilken sammensetning de har er bergartene gitt forskjellige navn – granitt, syenitt, monzonitt og charnokitt.

Og nunatakene har fått geografiske navn etter de spesielle formasjonene – Hoggestabben, Vedkosten, Skigarden og Tommelen er noen av fjellene som opprinnelig ble dannet som store størkningsbergarter dypt i jordskorpen.

Ved å ta steinprøver med hjem til laboratoriet og analysere mineralene og bergartene, kan vi finne ut hvor varmt det har vært i dypet av fjellkjedene, hvor smeltene kommer fra, og når prosessene skjedde. Dette gir oss en brikke i et større puslespill om hvordan fjellkjeden i det gamle superkontinentet som i dag utgjør Dronning Maud Land ble dannet.