Av Per Kristian Rørstad, forsker, Norsk senter for bioenergiforskning/UMB

I Økonomenes feilslåtte klimakur (Gemini nr 4, 2009 og forskning.no) blir sosialøkonomene gitt mye av skylda for at vi ikke er kommet lengre med å redusere utslippene av klimagasser i Norge, og at det er på tide at teknologene bør overta styringen. Analysen inneholder mange gode poenger og resonnementer, men jeg er ikke enig i at økonomene har skylda. Som jeg skal prøve å vise, dagens klimakur er langt fra det jeg som økonom mener er riktig. Dersom klimakuren er feilslått – noe jeg mener den er – er dette politikernes skyld.

Drikkebonger på klimajulebordet
I følge Bellona (se løsning 94 på 101-solutions.org) sammenligner Jens Stoltenberg kvotesystemet for utslipp av CO2 med drikkebonger på julebordet. Drikkebongmetaforen er god: reduseres det totale antallet bonger/kvoter reduseres også det totale alkoholkonsumet/utslippet. Så langt har vi imidlertid ikke sett noe stor reduksjon i antall bonger – dette har så langt vært en svært fuktig fest.

Problemet med det norske klimajulebordet, er at total utslippet ikke er gitt av det totale antall bonger alene. Noen får alle bongene gratis, noen får en del bonger gratis og må kjøpe resten, noen må kjøpe alle bongene, noen må betale for bongene og i tillegg betale ekstra, noen må kjøpe all drikke selv og noen får all sprit gratis uten bonger. Dersom noen har falt av lasset er ikke det så rart, men norsk klimapolitikk er faktisk så ”rotete”.

Den norske klimapolitikken
For å gjøre klimajulebordet litt mer forståelig, er det nødvendig å være litt mer konkret. Norsk klima- og energipolitikk er en blanding av avgifter og kvoter og ulike nivåer på disse. I følge SFT er omtrent 40% av norske utslipp kvotepliktig, og ca 60% av kvotene deles ut gratis. Det er i første rekke stasjonær kilder i industrien og offshore petroleumsvirksomhet som er omfattet av kvotesystemet. Ved utvinning av råolje og gass betales det i tillegg en ekstra avgift. For mobile kilder (transport) og husholdninger (oppvarming) brukes avgifter. I tillegg er en del av de industrielle utslippene (prosessindustrien) unntatt fra regulering. De har rett nok inngått en frivillig avtale med Miljøverndepartementet, men denne gir bare en beskjeden reduksjon i utslippene. Som en følge av dette varierer prisen de ulike kildene må betale for utslipp veldig. Bruvoll og Dalen viser at i 2006 varierte CO2-avgiften fra null til nesten 350 kr/tonn CO2. Selv om flere virksomheter ble innlemmet i kvotesystem ved utvidelsen i 2008, er spredningen omtrent som før.

Hva sier økonomisk teori?
Økonomisk teori sier at vi får den optimale løsningen når totalutslippet er slik at marginal skade som følge av utslipp er lik den marginale kostnaden ved å redusere utslippet. Dette betyr at marginal rensekostnad er lik for alle kilder. Dersom vi bruker en avgift, skal denne derfor være lik for alle kilder.

Det er uhyre vanskelig å beregne dette optimale punktet, men økonomisk teori sier også at vi får den mest effektive (billigste) reduksjonen ved å sørge for at marginal rensekostnad er lik for alle kilder. Dette er åpenbart ikke tilfellet i Norge i dag. Norsk politikk følger ikke økonomisk teori, og dette kan ikke være økonomenes skyld.

Jeg overlater til statsviterne å gi en forklaring på hvorfor vi har en lite konsistent politikk, men andre hensyn slik som sysselsetting og de nære båndene mellom Arbeiderpartiet, LO og Norsk industri, kan være naturlige startpunkt for analysen.

Hva bør vi gjøre?
Både avgifter på utslipp (dvs. forbruk av fossil energi siden sammenhengen mellom forbruk og utslipp er enkel) og omsettelige utslippskvoter kan brukes for å få til en effektiv utslippsreduksjon, dvs. lik marginalkostnad for alle kilder. De kan også brukes i kombinasjon, selv om dette gir en del store utfordringer. Begge har fordeler og ulemper, uten at jeg skal gå i detaljer. Jeg mener vi bør velge avgift – i første rekke fordi dette er et mye enklere virkemiddel enn kvoter. Uansett, dersom vi ønsker et effektivt system, må nivåene harmoniseres mellom kilder.

Så til utgangspunket for dette blogginnlegget: bør teknologene overta? Spørsmålet er retorisk og mitt retoriske svare er: Nei, vi vil ikke ha et teknokrati, vi vil ha demokrati. Dette betyr ikke at teknologene ikke har noe å bidra med – det er naivt å tro at markedet vil løse alle problemene. Det vi på sikt trenger er nye teknologier til tilstrekkelig lave kostnader. Etter min mening krever dette samarbeid på tvers av faggrenser.

Det vi ikke trenger er politikere som ikke ser helheten, men lar seg styre av sektorinteresser. Vi må få slutt på at drikkebongene deles ut etter hvor godt du kjenner sjefene.

Mer informasjon:
SFTs nyhetsside om kvotetildeling: Tildeler klimakvoter fram til 2012
Bruvoll A.G. og H.M. Dalen (2008) Lag på lag i norsk klima- og energipolitikk. Økonomisk analyse 5/2008.