Av Hanne K. Sjølie, stipendiat skogøkonomi, Institutt for naturforvaltning, UMB

I disse tider, hvor den globale oppvarmingen ikke virker spesielt plagsom her til lands, bør det slås et slag for astmatikerne, barna og de eldre. De er nemlig blitt offer for politikernes unnfallenhet og vegring til å sette i gang gode og effektive miljøtiltak.

Gode tiltak kjennetegnes av at de positive effektene er mye større enn de negative, og er de effektive, vil de altså ha en effekt.

Avgiftsendringen som har vridd bilparken over til mer og mer diesel er i så måte ikke et eksempel til etterfølgelse. Diesel er nemlig en synder når det gjelder NOx-utslippene og sjefssynderen i de større byene.

Spesielt på kalde dager, når luftsirkulasjonen er dårlig og det ligger et lokk over flere byer, som i Bergen og Oslo akkurat nå, er luften til dels helseskadelig. Helseskadelig!

Og det i et land som for det første elsker å markedsføre sin nærhet og kjærlighet til naturen, sin rene luft og hvite vintre (jommen sa jeg hvit!) og for det andre har en statsminister og en superminister som stortrives med å reise til Brasil og redde deres regnskog. Man kan faktisk spørre seg om de liker det så godt at de kan ha glemt å feie for egen dør?

For selv om dieselbiler er mer energieffektive enn bensinbiler og dermed har lavere CO2-utslipp per km, er det ikke god miljøpolitikk å øke antallet astmatikere, og samtidig bidra til mer forsuring av skoger og vassdrag. (Et annet moment er at dieselbiler faktisk i gjennomsnitt har høyere CO2-utslipp enn bensinbiler, fordi de i snitt er større.)

Skal astmatikerne, barn og eldre betale med sine helse for at politikerne skal slippe å innføre krevende tiltak? Faktisk burde biltrafikken i byene vært ekstra regulert de kaldeste dagene. Men siden verken trikk, buss og tog ser ut til å klare strabasene slike dager, tvinges folk til å kjøre enda mer bil.

Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene av NOx-gasser gjennom den såkalte Gøteborgkonvensjonen, per innbygger er utslippet skyhøyt. Nå har myndighetene tatt seg sammen og fått redusert utslippene kraftig i fiskeflåten og i sjøfart, men fortsatt er de 15 prosent høyere (2008) enn det de skal være i 2010. Men 15 prosent er ikke så ille. Det er bare det dobbelte av det vi i 2008 lå over Kyoto-målet for klimagassutslipp, som en markering av at vi var inne i det første Kyoto-året.

Nå ble CO2-utslippene faktisk noe redusert i 2008, men det gjenstår å se om dette er starten på en ny trend. Vi har nemlig hatt flere kortvarige reduksjoner de siste årene uten at det har stoppet trenden fra å gå den gale veien.

Utslippene fra veitrafikken økte bare litt i fjor (vanligvis øker de mye), på grunn av den økonomisk nedturen. Det viser bare at myndighetene ikke har vært i stand til (i den grad de har prøvd) å koble ut sammenhengen mellom økonomisk vekst og klimagassutslipp.

I stedet for eviglange internasjonale diskusjoner hvis konklusjoner ser ut til å begrense seg til en bestemmelse om et nytt møte neste år, kunne man ikke i stedet begynne med å redusere utslipp som både gir i pose og sekk? Globale miljøutfordringer er ingen unnskyldning for å ikke ta tak i de lokale. I stedet bør bekjempelsen av slike problemer gå hånd i hånd.

Hvis ikke Norge, et av verdens aller rikeste land, som attpåtil har tjent seg styrtrik på salg av olje og gass, ikke greier å redusere utslippene tilstrekkelig, verken de med lokale eller globale skadevirkninger, hvorfor i alle dager reiser myndighetene i det hele tatt til København og håper at u-land med halve befolkningen uten strøm skal tenke på miljøet?

(Et annet moment i debatten om globale og lokale miljøproblemer er utslipp av svevestøv, som i stor grad forårsakes av vedfyring. Den diskusjonen tar jeg i neste innlegg.)