Av Hanne K. Sjølie 

Før jul overvar jeg en debatt om kjønn i akademia iscenesatt av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, topptungt representert ved både relevant statsråd og NFR-sjef. Statsråden innledet med å beklage at ESA skrinla Regjeringens planer om kvotering av kvinner inn i akademia, og debatten ble i stor grad dominert av diskusjoner om hvordan man ved å bruke top-down tilnærminger kan øke andelen kvinner i høyere stillinger i akademia. Faktisk var det knapt snakk om bottom-up – strategier. Det er ganske utrolig med tanke på at regler eller kvoteringer ikke hjelper en døyt hvis det ikke er noen kvinner tilgjengelig som kan ta stillingene.

Et hederlig unntak fra styringsiveren var en professor i medisin som satte spørsmål ved kvinners manglende motivasjon til å fortsette karriereløpet i forskning etter ferdigstilt doktorgrad. Godt over halvparten av stipendiatene i medisin er i dag kvinner - mens 46 % av doktorgradene totalt sett ble avlagt av kvinner i 2010. Allikevel ser det ut til at andelen som fortsetter i kvalifiseringsstillinger til professorat er lavere enn for menn. Dette, samt at kvinnene i mindre grad kvalifiserer seg for faste stillinger enn menn på grunn av et lavere publikasjonstempo (Aksnes et al., 2011) er viktige årsaker til at bare drøyt 20 % av professorene i Norge i dag er kvinner. I bunnen er det motivasjonen og ønskene til hver enkelt forsker som er avgjørende for akademias suksess.

Hvorfor klatrer ikke kvinnene til topps? Et godt brukt argument er at vi ikke må være for utålmodige, siden kvinneandelen vil øke hvis vi tar tiden til hjelp. Hvis vi skal sette oss ned og vente på at tiden skal jobbe for oss kan det hende vi må vente lenge. Faktisk var kvinnelige studenter i flertall allerede midt på 80-tallet, og i dag er over 60 % av studentene kvinner. I samfunnsfag, jus og landbruksfag har økningen vært spesielt stor (SSB, 2010).

Kvinner har ikke bare inntatt studiestedene, men gjør det også bedre på skolen. Når elevene går ut av grunnskolen er gym det eneste faget hvor guttene har bedre standpunktkarakterer enn jentene (Raabe, 2007). På tross av dette oppfatter jentene seg som mye dårligere i fagene enn guttene, med unntak av norsk, som også er det faget med størst karakterforskjell mellom kjønnene. Guttene føler seg altså flinkere enn jentene på skolen, selv om karakterene viser det motsatte. Norske jenter har markert dårligere tillit til at de klarer å mestre vanskelige oppgaver («mestringsforventning») enn både norske gutter og gjennomsnittet i OECD-landene, og dette mønsteret er spesielt tydelig i matematikk (Turmo, 2007). Til dette kan det tilføyes at tidlig forskning på kjønn i skolen viste at tilstedeværelsen av jenter påvirker gutters skoleresultater positivt, mens jentene gjorde det dårligere når guttene var til stede (Van Houtte, 2004). Jo større andel jenter, jo mer føler jentene seg hjemme og jo bedre gjør de det på skolen, skriver van Houtte. Det å føle at man hører til i gruppen er viktig for å engasjere seg på skolen, så disse faktorene henger sammen. Det er ifølge samme studie vist at i blandete klasser favoriserer lærerne guttene ved å gi dem mer plass i klasserommet og involvere dem oftere enn jentene.

Selv om det skjer mye fra ungdomsskolen til universitet, kan disse trendene henge i, både når det gjelder selvtillit til å klare intellektuelle utfordringer og for å komme inn på studier som er avhengig av realfagsfordypning på videregående.  

Ofte snakkes det om at kvinner er mer følsomme for usikre jobbvilkår, som i midlertidige prosjektstillinger tilbydd av universitetene for de som er på vei opp stigen. Pushet på å publisere og dertil lange arbeidsuker skremmer flere kvinner enn menn ut, sies det, spesielt i en sårbar småbarnsperiode da de fleste skal kvalifisere seg videre. Men er det hele historien? Før jul hadde The Economist en spesialrapport om kvinner i arbeidslivet, hvor selvfølgelig mange positive trender fra fjern og nær ble presentert. Det som kanskje var mest iøynefallende var reportasjen fra den amerikanske delen av Deloitte, et globalt regnskaps- og konsulentfirma med 180 000 ansatte. Selskapet i USA ansetter mange nyutdannete hvert år, cirka fifty-fifty av hvert kjønn, men bare 10 % av kandidatene til å bli partnere i selskapet var kvinner. Etter først å ha slått seg til ro med at de sikkert skulle hjem og stifte familie, noe som ikke tillot konsulentarbeidsuker, ble selskapet etter hvert uroet over at de mistet mange talenter. En kartlegging av kvinnene som forsvant viste for det første at 90 % hadde fortsatt å arbeide i andre jobber, og for det andre at arbeidspresset bare var den tredje viktigste grunnen til at de hadde sluttet hos Deloitte. De to viktigste årsakene var begge relatert til miljøet og kulturen på arbeidsplassen, som kvinnene så på som maskulint og lite inkluderende, samt at de mente at systemet for forfremmelse som passet godt for menn var en ulempe for dem. Faktisk slo mange av de spurte fast at de hadde mestret lange uker om arbeidsmiljøet hadde vært mer motiverende. 

Det er tankevekkende at mens den gjengse oppfatningen (blant hvem?) er at kvinnene ikke tåler dette tøffe arbeidslivet, er det også helt andre faktorer som påvirker kvinners jobbvalg. Muligens er kvinner mer sensitive til at jobbmiljøet skal være hyggelig, men mange har vel også hørt om mennene som irritert har bakket ut fra kvinnedominerte lærerværelser. 

Kvinner trenger kanskje mer positiv oppbakking og tilbakemelding enn menn på at arbeidet de gjør er bra og viktig, og at de trengs og er ønsket på arbeidsplassen. Professorene ved Institutt for områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo, hvor 70 % er stipendiatene utgjøres av kvinner, mener også at grunnet forskjeller i personlig mestringsfølelse, er nødvendigheten av oppbakking forskjellig mellom kjønnene (Kjønnsbalanse i forskning, 2006). Disse faktorene, som ikke kan tas hensyn til i regjeringens handlingsplaner, bør ikke undervurderes i betraktningen av kvinners motivasjon til å satse på en forskerkarriere. Samtidig er disse utfordringene, som ikke nødvendigvis løses gjennom kvotering og øremerking, vanskelige fordi de handler mye om lite synlige mekanismer, ned på et helt lokalt nivå. Den viktigste begrunnelsen for å inkludere også slike faktorer er at jo flere motiverte forskere vi har å ta av, jo bedre blir forskningen. Og Norge har en lang vei å gå for å hevde seg internasjonalt i forskningen, så vi har ingen å miste. 

P.S. Som jeg nevnte fra van Houttes studie behandles ikke nødvendigvis gutter og jenter likt på skolen. Hvordan er situasjonen for vurderingen av menn og kvinner? Dette skal jeg komme tilbake til i neste blogg. D.S.

Videre lesning
Aksnes, D.W., Rorstad, K., Piro, F., Sivertsen, G., 2011. Are Female Researchers Less Cited? A Large-Scale Study of Norwegian Scientists. Journal of the American Society for Information Science and Technology, 62(4): 628–636.
Kjønnsbalanse i forskning, 2006. Akademisk bøllekurs. http://kifinfo.no/c42441/nyhet/vis.html?tid=42499
Raabe, M., 2007. Hovedtall for utdanning. I: Utdanning 2007 – muligheter, mål og mestring. Statistiske analyser, SSB
SSB, 2010. Utdanning og kjønnslikestilling. Fra den første kvinnelige student. http://www.ssb.no/ssp/utg/201001/03/
Turmo, A., 2007. Norske skoleelevers selvregulerte læring. I: Utdanning 2007 – muligheter, mål og mestring. Statistiske analyser, SSB
Van Houtte, 2004. Gender context of the school and study culture, or how the presence of girls affects the achievement of boys. Educational Studies 30 (4): 409-423.