Av Solveig Langsrud, forsker ved Nofima

Jevnlig blir vi bombardert med skrekkoppslag om bakteriebombene i hjemmet. Journalistene er stadig på jakt etter skremmende eksempler på dødsbakteriene som truer oss i det vi tror er verdens tryggeste sted - hjemme. Men hvor er bakteriebombene egentlig? Er de farlige? Når det skrives om bakteriebomber dras PC-tastatur og mobiler ofte frem, men det er ikke mange mikrober som trives særlig godt på en tørr tast. Det blir for tørt rett og slett. Og lite mat.

Jeg vet meget godt hvor hjemmenes største bakteriebomber er (bortsett fra beboerne og deres kjæledyr). Den største kolonien må være på badet – i sluket. Der er forholdene perfekte for å lage millionbyer av bakterier. Det er fuktig, jevn tilgang på næring og en deilig temperatur. Alt ligger til rette for et fargerikt felleskap som velter seg i slim som holder byen sammen. Det formerlig yrer og syder av liv! Mens man i resten i huset kan klare seg med støvtørking og milde såper må det bokstavelig talt sterkere lut til for å få bukt med krypene i sluket. Og noen ganger holder ikke det heller. Noen ganger må det tilkalles eksperthjelp og biofilmen må løsnes med ren kraft. Badesluket er kanskje verst, men kjøkkenavløpet ligger ikke langt etter. De som får plass i dette bofellesskapet er heldige! Ikke fullt så sydenvarmt som på badet, men et fuktig klima med fri tilgang på variert og energirik kost er attraktivt for ellers nøysomme enslige organismer. De produserer millioner av slektninger og deler også herligheten med vennligsinnede fremmede arter. Mye bedre enn et tørt PC-tastatur eller parkettgulv.

Det har vært undersøkt om man kan redusere millionbyene i kjøkkenavløp til glisne landsbyer ved å desinfisere. Dette har vist at man får en liten overgangsperiode der de svakeste innbyggerne forsvinner, men de blir raskt erstattet av nye og sterkere beboere og biofilmen lever videre i beste velgående. Ikke bare beskytter mikrobene seg gjennom å dekke seg til med et slimlag – her har man et bredspektret samfunn, både når det gjelder sammensetning (ulike arter) og boforhold. De som bor i kjelleren har helt andre boforhold enn de i toppetasjen og hvordan man har det avhenger er jo også av hvem du har som nabo. Om det er de som har levd fett eller de som har sultet, om det er de som har hatt en tøff eller trygg fortid som best takler utfordringer vil variere. Uansett er det alltids noen som er rustet å overleve en katastrofesituasjon i form av kjemikalier eller intens skrubbing.

Men er slike biofilmer farlige for oss mer avanserte vesener? Eller er de bare ufyselige og kvalmende? Som oftest lever det bare harmløse bakterier i sluk og avløpsrør, i alle fall harmløse for ellers friske mennesker. Og mens forskerne har brukt mange år på studere hvordan biofilmer tåler både sterke kjemikalier og mekanisk energi, har enhver person som har opplevd et tett sluk skjønt at det ikke nytter med vaskefille og oppvaskmiddel – det må sterkere midler til. I tillegg er det bare å innse at man må dele kjøkken og bad med en del ubudne gjester og rett og slett overse dem så lenge de ikke er plagsomme gjennom stinkbombing eller tetting av rør.

(Men se opp! I dusjhodet kan man (dog i sjeldne tilfeller) finne en ekte biofilmtrussel – Legionella. )