Av Jessica Lönn-Stensrud og Anne Aamdal Scheie

Bakterier har vi kjent til lenge. Men det er en relativt ny oppdagelse at bakterier faktisk klarer av å kommunisere med hverandre. Det er også kunnskapen om at bakteriene kan bruke denne kommunikasjonen til å danne arkitektoniske samfunn som Ida tidligere har beskrevet i innlegget Liv og røre i Slim City.

Nå tenkte vi at det var på tide med en rask historietime. Men vi må ikke særlig langt tilbake, da det var først i begynnelsen av 1930 som man kan finne den første publiserte beskrivelsen av en biofilm. En av de store på den tiden var Claude ZoBell som gjort en stor del av pionerarbeidet på biofilmforskningen. ZoBell og hans kollegaer ved Scripps Institute of Oceanography i San Diego brukte sjøen som inspirasjon og begynte sin forskning på marin mikrobiologi. I forbindelse med dette så designet de også en ”slide carrier” som man kunde feste objektglass til. Denne anordningen ble senket ned i sjøen og så kunde man observere hvordan bakteriene festet til overflater.

En annen stor biofilmforsker, som også kan regnes for å være oppfinner av biofilm konseptet, er William Costerton. Han kom på banen langt etter ZoBell, men på en ganske morsom måte. Da han var ute på haik så var det et pinlig fall rett ned i et iskaldt fjellvassdrag som fikk ham til å begynne å lure på hva det var som gjorde steinene så glatte. Publiserte data viste at fjellvassdrag innehold så få som åtte bakterier per ml, men dette fjellvassdrag der Costerton falt i vannet viste en helt annen virkelighet. Overflatene på granittsteinene var dekket av et klart, glatt slim. Costerton og hans kollega Gill Geesey fulgte sin nysgjerrighet og begynte å undersøke steiner fra vassdraget han falt i og mange andre. Det de fant var at bakteriene som var festet til overflaten alltid var mange ganger flere enn de som de fant flytende i vannet. Dette ble starten på en lang rekke studier av biofilmer festet til masse forskjellige overflater i naturen, i menneskekroppen og i industrien.