Av Live L. Nesse, Veterinærinstituttet

Det er høst, det er mørkt, det er etter arbeidstid, og jeg sitter alene på laboratoriet og ser på biofilm. Neida, jeg har ikke gjemt meg for å se en uanstendig film. Jeg sitter og ser på fantastiske, små bakteriesamfunn. Det er nemlig det som er biofilm. Akkurat disse er laget av salmonellabakterier, og ser utrolig strukturert og velorganisert ut. Når vi farger dem røde ser de rent vakre ut – i hvert fall i en bakteriologi-nerds øyne.

I arbeidstiden syder laboratoriet av liv og røre, men nå er det stille og fredelig her, …..eller er det virkelig det?. I biofilmen er nemlig millioner av aktive samfunnsborgere engasjert i livlig kommunikasjon. Utrolig, men sant - bakteriene snakker sammen! Nå er det ikke akkurat sånn at de bruker lyder når de snakker, men kjemiske signalstoffer. De finnes forskjellige typer signalstoffer. Et av dem, AI-2, kan produseres og gjenkjennes av mange bakteriearter; en slags ”bakterie-engelsk” kanskje? Andre signalstoffer brukes bare av noen bakterie-arter, men enda andre er forbeholdt en bakterieart. Fenomenet kalles quorum sensing.

Å kunne samarbeide er en stor fordel, både for enkle, encellede bakterier og for mer avanserte organismer som oss. Uten samarbeid kan ikke vi danne våre samfunn, og bakterier kan ikke danne biofilm. Men det er umulig å samarbeide uten å kunne kommunisere. Bakterier som hindres i å snakke sammen danner ikke biofilm. Det kan være uheldig for bakteriene, fordi de er ekstra godt beskyttet mot ytre farer når de er i biofilm. Men det er bra for oss hvis det er bakterier vi ikke ønsker å ha i nærheten. Kloke hoder har derfor foreslått at man skal hindre bakteriene i å lage biofilm ved å blokkere kommunikasjonen mellom dem. Ikke uventet, pågår det mye forskning på dette, også hos oss i Senter for biofilmforskning. Det får vi komme tilbake til i en senere blogg.

Uansett, kommunikasjon og samarbeid gjør altså bakteriene bedre rustet til å overleve, og tanken om at vi kan ha noe å lære av bakteriene er nærliggende. Bakterier har tross alt overlevd på jorden mye lenger enn oss. Men dessverre er det nok ikke mer idyllisk i biofilmene enn i våre egne storbyer. Bakterier er bare tolerante og vennlige mot andre som de kan ha nytte av. Mordraten kan være høy, og ofrene ender gjerne opp som mat eller byggematerier i biofilmen. Kjemisk krigføring er dessuten utbredt.

Men fascinerende er de, disse mikrobenes metropoler der innbyggerne snakker og snakker og snakker. Og mens jeg sitter her ved lab-benken kan jeg ikke la være å undres, som så mange ganger før – hva er det de egentlig snakker om?

Kanskje de sier at det er nok for i dag, og at jeg bør gå hjem og kommunisere med ektemannen i stedet.