Av Live Nesse, Veterinærinstituttet.

Det har vært bakterier på jorden i over 3 milliarder år, så det er klart at bakterier kan noen triks for å overleve. Noen har til og med tilpasset seg et liv under de mest ekstreme forhold, og trives for eksempel med å leve i varme kilder, i sterk syre, på store havdyp eller dypt inne i jorda i oljebønner. Men våre vanlige, sykdomsfremkallende bakterier har også sine smarte strategier.

Salmonella er en av disse bakteriene. Diarè som skyldes salmonella er en av våre vanligste måtbårne sykdommer, og bakterien ser ut til å trives godt når den er på besøk i tarmen. Kanskje den har et hyggelig familietreff med sin kusine E.coli, ettersom disse to artene utviklet seg fra en felles forfader for bare ca 150 millioner år siden. Eller kanskje den synes det er artig å invadere tarmceller. Ikke vet jeg.

Men jeg tror uansett ikke at salmonellas primære mål her i livet er å plage mennesker og dyr. Som alle andre bakterier er den nok mer opptatt av å sørge for at arten overlever, og det klarer den tydelivis også uten oss. Salmonella overlever nemlig svært godt i andre miljøer ”der som ingen skulle tru at salmonella kunne bu”.

Vi har for eksempel funnet salmonella-stammer som ser ut til å ha overlevd i tørre fabrikkmiljøer i årevis, i noen tilfeller i over 10 år. Dette til tross for at fabrikkene gjennomfører streng salmonellakontroll med regelmessig rengjøring og desinfeksjon, og at stammene er ikke spesielt motstandsdyktige mot desinfeksjonsmidlene som brukes.

Kan dette skyldes biofilm, var et nærliggende spørsmål for biofilmentusiaster som oss. I biofilm lever jo bakteriene i store samfunn som de har pakket inn i et beskyttende slimlag. Jada, salmonella viste seg å være en riktig biofilmstjerne som villig vekk dannet biofilm på mange forskjellige slags overflater i laboratorieforsøkene våre. De salmonella-stammene som overlevde lenge i fabrikkene var spesielt gode til å danne biofilm, og det kan tyde på at biofilmegenskapene virkelig har betydning for overlevelse i fabrikker og lignende miljøer.

Bakteriologisk forskning dreier seg mye om gener, kompliserte undersøkelser og avansert utstyr. Men av og til kan vi også få artige resultater ut av svært enkle forsøk. Vi hadde lyst til å se med egne øyne om salmonella virkelig kunne overleve lenge i biofilm. Derfor lot vi den lage biofilm på glassbiter (objektglass) som vi deretter satte oppi tømme plastrør med skrukork. Så sto biofilmene der på hyllen vår, uten å få verken næring eller fuktighet, uke etter uke. Egentlig hadde det vært morsomt å la dem stå skikkelig lenge, for eksempel 10 år, men stipendiaten ville heller bli ferdig med doktorgraden sin. Så etter noen måneder tok hun dem ned fra hyllen igjen, og jammen levde salmonella i beste velgående. Riktignok hadde ikke alle overlevd, men det var rikelig igjen som hadde klart seg uten både vått og tørt i månedsvis. Et come-back verdig en ekte biofilmstjerne!