Brunbjørnen tilbringer halve året i hiet. De går normalt i hi rundt første snøfall på høsten, litt avhengig kjønn og breddegrad. Forskere tilknyttet det Skandinaviske bjørneprosjektet har funnet ut at binner med unger gjerne går i hi tidligere og kommer ut seinere enn hannbjørner. De har også sett at bjørner i nordlige deler av Skandinavia i gjennomsnitt ligger lenger i hiet enn bjørner i sør. I hi-perioden er bjørnene inaktive og reduserer kroppstemperaturen fra 37,5 grader til mellom 32 og 34 grader. Pulsen faller også fra normalt 60–70 slag i minuttet til mellom 10 og 20 slag.

Bjørnene går nå snart inn i parringstiden (fra midten av mai til begynnelsen av juli), og vil kunne forflytte seg over store arealer i søket etter partnere. Fosterutviklingen stopper opp kort tid etter at egget blir befruktet, og startes på ny når binna har gått i hi. Dette kalles forsinket fosterutvikling. Ungene blir så født i hiet i januar eller februar, og veier da under en halv kilo. Ungene født i vinter er rundt fire kilo når de i disse dager forlater hiet.

Bjørnene har en lav formeringsevne, faktisk den laveste av landpattedyrene i Skandinavia. Ei typisk binne i Sør-Skandinavia får sitt første kull først ved 4 års alder, og intervallet mellom fødsler der unger overlever sitt første år er 2,4 år i Sør-Skandinavia og 2,6 år i Nord-Skandinavia. Ei voksen binne rekker altså ikke å få mer enn fem til åtte kull i løpet av livet. Dette gjør bjørnen til en art som er svært sårbar.

For 150 år siden var det kanskje så mange som 3000 bjørner i Norge. Bjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og bestanden som finnes i landet i dag er et resultat av innvandring våre naboland. I 2018 påviste Rovdata at det er 138 brunbjørner i Norge ved hjelp av DNA-analyser. 63 av dem var hunnbjørner, mens 75 var hannbjørner. Ut fra antallet hunnbjørn ble det beregnet at det ble født åtte kull med bjørnunger i Norge i 2018.