«Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk!», skrev Roald Amundsen i dagboka da de nådde Sørpolen i 1911. Foto: Tegnet postkort, Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum.
«Så rakk vi da fremm å fikk plantet vårt flagg på den geografiske sydpol – Kong Håkon VII’s Vidde. Gudskjetakk!», skrev Roald Amundsen i dagboka da de nådde Sørpolen i 1911. Foto: Tegnet postkort, Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum.

Hvorfor skal en historiker dra med polarforskere til Antarktis?

Polarhistorikeren Harald Dag Jølle har aldri møtt en polarforsker i felt før. Nå er han på veg til Dronning Maud Land for å gjøre noe med saken. Men først må han komme seg vekk fra Gardermoen.

Om bloggen:

Harald Dag Jølle er i gang med et bokprosjekt hvor han som historiker drar ut i isen for å treffe moderne polarforskere. Han ønsker å forstå og formidle hva de driver med. Han vil undersøke hvem det er som reiser ut til planetens ytterkanter for å studere store dyr, djupe hav og kilometertjukk is. Hvorfor gjør de det – og hva kan de lære oss? Samtidig vil han spørre om vi nordmenn fortsatt er like opptatt av vår polare tradisjon.

I denne bloggen sender han hjem reisebrev om nåtid og fortid i Dronning Maud Land. Turen starter i midten av desember 2021 og vil vare til slutten av januar 2022

Den 14. desember var det 110 år siden Roald Amundsen nådde fram til verdens sørligste punkt. Denne flaggplantingen fikk stor symbolsk betydning for polarnasjonen Norge, men hadde liten betydning for Norges territoriale krav i Antarktis – selv om Amundsen døpte området rundt polpunktet for «Kong Håkon VII´s Vidde»

Den 14. desember var det også 10 år siden jeg snublet inn til Sørpolen, etter å ha fulgt Amundsens sledespor i 44 dager og 1311 kilometer fra kysten. Denne prestasjonen hadde neppe betydning for noe annet enn meg personlig. Og for min interesse for Antarktis historie.

Amundsen nådde polpunktet sammen med Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting – og 17 gjenlevende grønlandshunder. De tok en rekke observasjoner for å være sikre på at de var på riktig sted. Telemarkingen Bjåland noterte i dagboka hvordan kloden så ut på undersida: «Her er slet som paa Morgedalskjønni og godt skiføre». Og så hadde de en høytidelig markering av at de var blitt de første menneskene på Sørpolen. Men det lot de skje fort, understreket Amundsen: «Langvarige ceremonier vænner man sig av med i de egne».

Etter tre dager på polpunktet startet karene i 1911, og de nå 16 gjenværende hunder, på sin lange, lange hjemtur. I 2011 fløy vi hjem og rakk julefeiring med familien.

I 2011 fulgte Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang og Harald Dag Jølle ruta som Rolad Amundsen hadde gått nøyaktig 100 år tidligere.
I 2011 fulgte Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang og Harald Dag Jølle ruta som Rolad Amundsen hadde gått nøyaktig 100 år tidligere.

Møte mellom polarhistoria og dagens polarforskning

Jeg er nå på veg tilbake til Antarktis. Men jeg skal ikke gå på ski. Og jeg skal ikke til Sørpolen. Jeg skal besøke den norske forskningsstasjonen Troll – i det norske kravområdet Dronning Maud Land. Jeg reiser dit som polarhistoriker – som skal skrive om moderne polarforskning. Jeg skal være med glasiologer, geologer og biologer ut i felt. Og jeg skal oppleve den enorme logistiske operasjonen som må til for å holde en helårsstasjon gående på verdens ensomste kontinent.

Men hvorfor skal en historiker bry seg om dagens aktivitet, spør du kanskje? Jeg har tidligere skrevet om de klassiske polarekspedisjonene – og folks fascinasjon for disse. Jeg har analysert hvilken politisk interesse Norge har hatt av klodens islagte ytterpunkter. Jeg har vurdert om de store polarheltene bidro til å forme hva det vil si å være norsk – og jeg har ironisert over de moderne skiløperne som hevder de står i arverekken etter Roald Amundsen. Jeg har vært redaktør for bokverket Norsk polarhistorie og skrevet biografi om Fridtjof Nansen. Jeg har polarhistoriker som stillingstittel – og jobber ved Norsk Polarinstitutt. MEN – og her kommer poenget for denne oppramsinga: Jeg har til nå kun sett på historien – og hadde fram til nylig aldri møtt en moderne polarforsker i felt.

Det er jeg nå i ferd med å gjøre noe med. Jeg skal skrive ei bok om mine møter med polarforskere ut på isen. Jeg skal snakke med hun som tar temperaturen på planeten vår. Jeg skal møte naturforskerne i sine rette element og prøve å forstå hva de studerer – og ikke minst hva studiene kan gi svar på. Er det her de kan finne nøkkelen som kan redde planeten vår? Samtidig skal jeg utfordre naturviterne med en rekke spørsmål: Hvorfor er de her? Hvilke tradisjoner er de en del av? Hvilke forhold har de til sine forgjengere? Hvorfor bruker Norge store summer på å sende forskere til våre polarområder? Bidrar dagens polarforskere fortsatt til å styrke en nasjonal polar identitet? Dagens polarforskere og polarhistorien skal kort og godt møtes – ytterst på iskanten. Forhåpentligvis gir det nye og originale blikk på polarområdene.

En vanskelig start

Det har alltid vært utfordrende å reise til og i polarområdene. Også i våre dager. I år gjør koronaen det ekstra komplisert å komme til Antarktis. Jeg har nå sammen med 20 andre sittet to uker i hotellkarantene på Gardermoen. Den første uka fikk vi ikke lov til å gå ut av rommet. Deretter kunne vi treffe én kohortkamerat. Sammen kan vi ta en spasertur på et begrenset område langs rullebanen – maksimalt to timer i døgnet. Frykten for at vi skal ta med oss viruset til verdens mest avsidesliggende kontinent, gjør også at vi må se langt etter de godene du vanligvis forbinder med et hotellopphold. Maten blir satt på utsida av døra, forsvarlig koronapakket, og vi kan ikke motta noe annet inn på rommet vårt. Og her er definitivt ingen romsørvis. Vi må selv vaske bestikket – og etter hvert også undertøyet – i den samme vasken som vi pusser tennene i.

Planen var at vi skulle gått ombord i et Icelandair-fly i morra. Dette skal frakte oss hele vegen til Antarktis, til Trolls egen flyplass. Det er i seg selv en stor og komplisert operasjon. På grunn av smittefaren får vi ikke gå ut av flyet underveis. Kun mellomlande for etterfylling av drivstoff og mannskapsbytte. På søndag kom nyheten vi fryktet: Værutsiktene rundt Troll er mildt sagt rufsete. Og prognosene gjør at vi mentalt må forberede oss på nok ei uke her på Gardermoen.

Da hjelper det kanskje å minne om at folk før oss har ventet. Som da «Fram» sto fast i isen på veg østover langs Sibir-kysten – og Nansen påsto at det ikke var annet å gjøre enn å smøre seg med «den salve som heder tålmodighed, en vare som enhver polarekspedition bør medføre store kvanta af».

Powered by Labrador CMS