Rapporten Effekten av og erfaringer med systemiske tilnærminger og tiltak i familievernet (Folkehelseinstituttet, 2022) regnes fortsatt som en av de viktigste kildene vi har om systemisk arbeid i familievernet. Selv om den ble publisert for tre år siden, brukes den fortsatt aktivt, fordi den gir en ryddig og lett tilgjengelig oversikt over et stort og komplekst forskningsfelt.

Oppsummering av rapportens hovedfunn

Rapporten viser at systemiske tilnærminger generelt har solid støtte i internasjonal forskning, med gode og stabile effekter på tvers av ulike problemområder, særlig når utfordringene involverer barn, unge, relasjonelle konflikter eller emosjonell belastning i familien. 

Systemiske intervensjoner gir ofte like gode eller bedre resultater enn individuelle terapiformer, noe som gjør dem særlig relevante for familievernet, hvor styrking av relasjoner, kommunikasjon og samspill utgjør kjernen av arbeidsfeltet. 

Samtidig fremhever rapporten at norsk forskning på området fortsatt er begrenset, og at praksis i stor grad bygger på internasjonale studier. 

Dette innebærer både en styrke, ved at feltet kan lene seg på et omfattende internasjonalt kunnskapsgrunnlag, og en utfordring ettersom overføringsverdien til norsk kontekst ikke alltid er direkte. 

Et annet sentralt funn er at det er betydelig variasjon i hvordan systemiske tilnærminger anvendes mellom ulike familievernkontorer. Mange ansatte beskriver stor grad av faglig autonomi i valg av teorier og metoder, noe som gir fleksibilitet, men også risiko for ulik praksis og potensielt varierende kvalitet. 

Rapporten peker derfor på behovet for tydeligere faglig forankring, kompetanseutvikling og mer enhetlig implementering av systemisk praksis.

Systemiske metoder med dokumentert effekt

Forskningen som oppsummeres i rapporten, og som senere er utdypet i nyere internasjonale oversikter, viser at flere systemiske tilnærminger har særlig god dokumentert effekt:

Integrativ systemisk terapi (IST) fremstår som en fleksibel og forskningsbasert tilnærming som kombinerer klassiske systemiske ideer med kunnskap om emosjonsregulering, tilknytning og kontekstuelle faktorer. IST brukes i dag i store deler av familievernet og fungerer som et rammeverk for å integrere ulike intervensjoner på en måte som likevel holder fast ved et tydelig systemisk fokus.

Strukturell familieterapi har sterk empirisk støtte, spesielt i arbeid med familier som strever med uklare grenser, rolleforvirring, triangulering og fastlåste konfliktmønstre. Intervensjoner som tydeliggjøring av foreldreposisjon og arbeid med generasjonsgrenser er blant tiltakene som i studier har vist særlig god effekt.

Innen parterapi er EFT, emosjonsfokusert terapi, en av de best dokumenterte tilnærmingene med solide resultater i randomiserte studier. EFTs fokus på emosjonell tilgjengelighet, trygghet og reparasjon gjør modellen spesielt egnet for par som står i dyp emosjonell utrygghet eller gjentatte negative samspillsmønstre. I systemisk praksis brukes EFT ofte i kombinasjon med kartlegging av relasjonelle mønstre, noe som styrker modellens effekt.

For barn og unge er det utviklet egne emosjonsfokuserte metoder, blant annet EFFT, emotionally focused family therapy, og EMBFT, emotionally focused family behavior therapy. EMBFT retter seg særlig mot barn og ungdom med reguleringsvansker, sterke følelsesuttrykk eller familieinteraksjoner preget av gjentatte eskaleringer. Studier viser gode resultater både for symptomreduksjon og for forbedring av samspill og foreldrerolle.

På tvers av modellene viser forskningen at systemiske tilnærminger, enten emosjonsorienterte, strukturelle eller integrative, har god og stabil støtte når målet er å forbedre relasjoner, redusere konflikter og styrke familiens evne til å håndtere utfordringer.

Kunnskapshull og behov for videre forskning

FHI-rapporten tydeliggjør at det fortsatt finnes betydelige kunnskapshull på feltet. Det mangler norsk forskning som undersøker hvordan systemiske tilnærminger virker i ulike kontekster, særlig i distriktskommuner, blant minoritetsfamilier og i møte med familier som står i langvarige og komplekse belastninger. 

Det er også behov for flere longitudinelle studier som kan si noe om varighet av effekter over tid, samt studier som sammenligner ulike systemiske modeller direkte. En annen utfordring er at variasjonen i praksis mellom familievernkontorer gjør det vanskelig å vurdere hvilke deler av systemisk arbeid som faktisk gir størst effekt. 

Et mer robust norsk forskningsgrunnlag vil gjøre det mulig å tilpasse systemiske tilnærminger bedre til norske forhold og bidra til mer rettferdig og forutsigbar tjenestekvalitet for familiene som mottar hjelp.

Avsluttende kommentarer

FHI-rapporten fra 2022 er fortsatt en av de mest relevante forskningsoppsummeringene for familievernet. 

Den gir et tydelig og solid bilde av hva som er dokumentert å virke i systemisk arbeid, og den synliggjør samtidig hvor det er rom for videre kunnskapsutvikling. Til sammen gir dette feltet et sterkt utgangspunkt: et godt etablert forskningsgrunnlag som stadig utvides, og klare retninger for hvordan familievernet kan styrke sitt faglige fundament i årene som kommer.

Rapporten fra FHI kan leses i sin helhet her: Effekten av og erfaringer med systemiske tilnærminger og tiltak i familievernet: et forskningskart 

For mer detaljert informasjon om forskning på familieterapi mer generelt, som ikke er spesifikt rettet mot familievernet, anbefales referansene under.

Kilder:

• Carr, A. (2025). The evidence base for family therapy and systemic interventions for child-focused problems. Journal of Family Therapy, 47(1), e12476.
• Carr, A. (2025). Couple therapy and systemic interventions for adult-focused problems: The evidence base. Journal of Family Therapy, 47(1), e12481.
• Carr, A., and Lorås, L. (2025). Forskning på familieterapi. I L. Lorås and O. Ness (Red.), Håndbok i familieterapi (2. utgave, s. 149–177). Fagbokforlaget.