Du har nettopp krysset av for «8» i spørreskjemaet og besvart spørsmålet om hvor bekymret du er for konsekvensene av klimaendringer. Og du er en av tusen i et randomisert utvalg som skal representere den norske befolkning.

Alene har du uttrykt en holdning. Sammen har utvalget uttrykt informasjon, kunnskap eller fakta om nordmenns holdning til klima.

Det er enighet om at ingen kan eie fakta.

Men spørsmålet du svarte på kommer ikke fra ingensteds. Det ble nøye formulert av en forsker. Forskeren plasserte «På en skala fra 1 til 10, hvor bekymret et du for konsekvensene av klimaendringer?» i et strukturert spørreskjema med en rekke andre utvalgte spørsmål, som sammen skal belyse et forskningsspørsmål.

Da er det vel forskeren som eier spørreskjemaet? 

En tidkrevende prosess som involverer flere aktører

Forskeren utformet deretter en plan for datainnsamlingen på bakgrunn av ny metodologisk teori og flere tiår med akkumulert kompetanse på forskning. Selve datainnsamlingen ble gjennomført på oppdrag av en kommersiell aktør.

Spørreskjemaet nådde over tusen respondenter som ga informasjon til hundre variabler. Totalt førte innsamlingen til 100 000 cases som ble renset og importert i et datasett. For at datasettet skulle kunne brukes ble det lagt flere hundre timer i å dokumentere blant annet at 8 = «Svært bekymret» og 1 = «Kvinne». Dette arbeidet ble gjort av en gruppe forskningsassistenter som var involvert i flere prosjekter finansiert av forskningsinstitusjonen.

Etter diskusjon med fagmiljøet kom forskeren frem til at datasettet trengte vekting for å utjevne eldres overrepresentasjon i materialet.

Det ligger en betydelig investering av tid og ressurser for å samle inn, bearbeide og systematisere fakta til et datasett. Gir all denne bearbeidingen eierskap til datasettet?

Dersom det gir eierskap, er det neste naturlige spørsmålet hvem som eier datamaterialet. Er det forskeren som utformet forskningsdesignet og drev prosjektet? Er det bedriften som gjennomførte datainnsamlingen? Er det institusjonen som finansierte prosjektet?

Hvorfor er det viktig med eierskap?

Hvorfor er disse spørsmålene så viktige, lurer du kanskje. Dette er spørsmål som må besvares fordi det er avgjørende for rettighetene til forskningsdata. Og rettighetsspørsmålet må avklares hvis det skal være enkelt å dele og gjenbruke data.

Regjeringen ønsker at resultatene fra forskning som er finansiert av skattepenger skal være tilgjengelige for alle. I Nasjonal strategi for tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata ble prinsippet om at data skal deles “så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig” etablert.

For å tilrettelegge for gjenbruk må data arkiveres og tilgjengeliggjøres med lisenser som gir klare bruksvilkår. Dette fjerner tvilen om opphavsrett og begrensinger – i lisensen står det tydelig beskrevet hva data kan brukes til.

Slik kan nye forskere bekymringsløst gjenbruke forskningsdata andre eier.

Utreder rettighets- og lisensspørsmål for deling av datasett i forskning

At det finnes uavklarte spørsmål om opphavsrettigheter og anbefalt bruk av lisenser står ofte i veien for deling. Derfor er det satt ned et utvalg som skal utrede spørsmål om rettigheter og lisenser for gjenbruk av forskningsdata.

Utvalget består av representanter fra et bredt spekter av fagområder i forskningssektoren, samt to jurister innenfor immaterialrett/personvernrett. Sammen skal de utrede rettighets- og lisensspørsmål i forbindelse med deling av datasett i forskningen ved

• å gjennomgå relevant lovverk
• beskrive ulike typer lisenser
• vurdere konsekvenser av forskjellige lisensvalg.

Hele mandatet kan du lese her.

Forskningsdata i et datadrevet samfunn

Utvalget la frem notatet «Forskningsdata i et datadrevet samfunn» til Kunnskapsdepartementet i oktober 2020. I notatet står det at data er informasjon eller kunnskap, og at det ikke finnes generelle lovregler for eierskap til data.

Dog kan det, avhengig av omstendigheter, være beskyttet eksklusive rettigheter etter åndsverksloven. I åndsverksloven gis det vern for «strukturerte databaser», men ikke for «ustrukturerte rådata».

Det kommer frem at en «vesentlig investering» må til for at det blir gitt en eksklusiv rett til data: 

«Fra et rettslig perspektiv kan ingen «eie» enkeltdata i betydningen opplysninger, men samlinger av data eller datasett kan være underlagt eksklusive rettigheter. Åndsverkloven gir en eksklusiv rett til utnytting av en database som er et resultat av en «vesentlig investering» (åndsverkloven § 24). Dette må vurderes konkret. Det er innsamlingen eller struktureringen av databasen som må ha krevet en vesentlig investering, og det kan være vanskelig å skille mellom innsamling av data og produksjon av data».

Utvalget drøfter videre hvilke prinsipielle spørsmål som bør behandles videre, hvilke strukturelle endringer som bør vurderes og eventuelt hvilke lovverk som bør gjennomgås på nytt for at Norge skal oppnå mer deling og gjenbruk av forskningsdata.

Alle innspillene til notatet ble samlet i et oppsummeringsnotat og det ble avholdt en innspillskonferanse 25. mars.

Ny rapport kommer, involver deg!

Utvalget vil i løpet av sommeren levere utkast til en oppsummerende rapport. Utkastet vil blant annet foreslå et sett nasjonale anbefalinger om bruk av lisenser på forskningsdata.

Dette utkastet vil være utgangspunktet til en ny runde med innspill. Den endelige rapporten skal leveres til Kunnskapsdepartementet på høsten. 

Vi gleder oss til å lese rapporten og vil oppfordre alle i forskningsmiljøene til å involvere seg i sommerens innspillsrunde!