Hva om vi hadde full ytringsfrihet? En nesten vanvittig tanke. Et liberalt ytringsfrihetsprinsipp står riktignok sterkt i Norge, forankret i Grunnlovens § 100. Det er begrunnet i «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse», som det heter i 2004-versjonen av paragrafen. Men det er grenser for alt, også ytringsfriheten, og slik har det vært lenge. Historien om ytringsfriheten i Norge, fra de første ideene ble formulert og begrunnet på ulikt vis i det dansk-norske riket på 1700-tallet og fram til dagens opphissede diskusjoner om hvem som skal få lov til ytre hva, om hvilke temaer, hvor, og i hvilken form, og hva den enkelte av oss faktisk må tåle, kan ikke settes inn i noe enkelt framskrittsfortelling. Ytringsfrihetens historie i Norge er kronglete. Det vitner ikke minst det som skjedde 14. september 1770 om. Jeg kommer til det straks.

§ 100 var en av de paragrafene det var minst diskusjon om på Eidsvoll i april og mai 1814. Trykkefriheten, som det het da, markerte et viktig og selvsagt brudd med det dansk-norske eneveldets hemmeligholdsideologi og tilhørende autoritære sensurregime. Kong Christian den femtes lover fra 1680-tallet formulerte trusler om harde straffer for den som ytret seg spottende eller kritisk om Kongen, hoffet, politikken eller Gud og den lutherske religion. Å uttrykke avvikende religion, injurier og spådommer var også strengt forbudt. Brudd på lovene kunne straffes med avskåret tunge og avhugget hode, som deretter ble satt på stake til skrekk og advarsel. Sensursystemet skulle sørge for at dette ikke skjedde. Enhver tekst som skulle i trykken måtte forhåndsgodkjennes av kongen selv eller utnevnte representanter fra universitetet i København. Tekster, som ble akseptert av forhåndssensuren, fikk såkalt imprimatur, et godkjenningsstempel som ble trykt i verket.

1814-grunnlovens oppgjør med eneveldet ble tydelig markert i §100. Nå skulle «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Men ikke i enhver form: «Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen.» Frimodig politisk debatt og kritikk var tillatt, så lenge den ikke oppfordret til lovbrudd, utfordret den lutherske statsreligionen, rettsstaten eller den allmenne moral og så lenge den ikke rommet falske og ærekrenkende beskyldninger. I praksis var ytringsfriheten altså sterkt begrenset, og i 1842 ble blasfemiforbudet formulert i straffeloven. I likhet med forbudet mot ærekrenkelser ble denne loven opphevet først i 2015. Les Haakon Bekeng-Flemmens rykende ferske avhandling for en presis historisk gjennomgang av blasfemi-lovgivningens historie i Norge (Kulturkamp og krenkelse. Striden om Guds grønne enger 1932–1934, UiO 2020).

§ 100 fikk ny ordlyd i 2004, med større vekt på ytringsfriheten som individuell rett og dens betydning for demokratiet. Men også nå må ytringsfriheten – både i teori og praksis – balanseres mot andre prinsipper som også er forankret i norsk rett, slik som vern om privatlivets fred, vern mot voldelige trusler, hatefulle og diskriminerende ytringer osv. Barn har et særlig vern mot «skadelig bildeprogram» som krever at film ikke kan vises uten forhåndsvurdert aldersklassifikasjon. Ytringsfriheten har altså fremdeles grenser.

Akkurat hvor grensene går, er ett av de heteste diskusjonstemaene i norsk offentlighet om dagen. Raske søk på «ytringsfrihet» i Nasjonalbibliotekets N-gram tjeneste og i A-tekst, viser hvordan tematikken skjøt fart i norsk presse på 2000-tallet, med tydelige byks etter Mohammed-karikaturene i Jyllandsposten i 2004 og terrorangrepet mot Charlie Hebdo i 2015. Jeg mistenker at 2020 vil slå tidligere rekorder i presseoppslag der ytringsfrihet er nevnt. De nye medieplattformene, større mangfold og økt polarisering i samfunnet vil sørge for at debattene om ytringsfrihetsprinsippet og dets grenser heller ikke vil dabbe av med det første. Det er da også skikkelig vanskelig å vite hva man skal mene i hvert enkelt tilfelle.

Men altså, hva om vi hadde hatt full ytringsfrihet? Eksperimentet har vært testet én gang i historien. 14. september i år er det 250 år siden verdens første og antagelig eneste periode med ubetinget, lovfestet trykkefrihet ble innledet. Det skjedde i Danmark-Norge, under det som i samtiden ble regnet som det mest fullkomne, konstitusjonelt forankrede eneveldet som fantes. Altså 44 år før 1814-grunnloven. Hvordan var det mulig?

Bakgrunnen var som følger: Med Christian 7.s raskt sviktende psykiske helse hadde hans tyske livlege Johann Friedrich Struensee fått direkte kontroll over Kongens maktutøvelse. Opplysningsmannen fra Hamburg så sitt snitt til å realisere sine progressive ideer på en rekke områder. Blant annet opphevet han dødsdom for tyveri og tortur i rettsprosesser, presters forbud mot å døpe «uekte barn», embetsstillinger skulle besettes på grunnlag av kvalifikasjoner snarere enn titler og rang, og han forsøkte å forbedre både fattigvesen og folkehelse, blant annet gjennom et tidsriktig koppeinokulasjonsprogram. Men det mest spektakulære han gjorde, var å innføre full trykkefrihet i riket. 14. september 1770 fikk han utstedt et såkalt kongelig reskript, som i dansk oversettelse lød:

«Vi holde fuldommeligen for, at det er saavel skadeligt for Sandheds upartiske Undersøgning, som og hinderligt i at oplyse de ældre Tiders Vildfarelser og Fordomme, naar redeligen sindede og for det almindelige Vel samt deres Medborgeres sande Bedste nidkjære Patrioter skulle formedelst Persons Anseelse, Befalinger eller forudfattede Meninger skrækkes fra eller forhindre at skrive frit, efter deres Indsigt, Samvittighed og Overbevisning, samt at angribe Misbruge og lægge Fordomme for Dagen; og Vi have saadan Betragtning efter nøje Overlæg allernaadigst besluttet, udi Vores Riger og Lande i Almindelighed at tillade en uindskrænket Frihed for Bogtrykkerierne saaledes: at fra nu af skal ingen være pligtig eller forbunden til at lade sine Bøger og Skrifter, som han vil overgive til Trykken, underkaste den hidtil anordnede Censur og Approbation.»

Den som leter etter spor etter forståelsen av ytringsfrihet som en liberal, individuell rett i denne snirklete lovteksten, leter forgjeves. Rettighetsbegrunnelser for ytringsfrihet opptrer først i de amerikanske lovtekstene fra 1776 og i de franske fra 1789. I Struensees forordning er det den tidlige opplysningens idealistiske ideer om offentligheten og trykkefrihetens nytte for sannheten og fellesskapet som slår igjennom. Reskriptet om full trykkefrihet bygget på forutsetningen om et patriotisk og allmennyttig, og ikke minst velordnet offentlig ordskifte.

Resultatet skulle snart vise seg ikke helt å stemme overens med forutsetningene. Fravær av forhåndssensur åpnet slusene, og skriftene som i løpet av de første månedene etter kunngjøringen begynte å strømme ut fra særlig de københavnske trykkpressene på nærmest eksplosivt vis, fulgte ikke nødvendigvis de etablerte og forventede normene. De såkalte trykkefrihetsskriftene, som ble samlet fortløpende av embedsmannen Bolle Willum Luxdorph fra høsten 1770 og fram til høsten 1773 og bundet i 47 bind, viser hvordan en helt ny tekstkultur åpnet seg med trykkefrihetsreskriptet: nye og ukjente, oftest anonyme, skribenter entret den nye offentlighetens scene. De publiserte tekster som kunne ha titler som Lovtale om Sko-Børsten, Samtale imellem Kaffekanden og Thepotten samt Kammerpotten eller Tobaks-Discourserne, og kunne formidle frekkheter på vegne av «Ole Smedesvend» og «Jeppe Vægter». Endel ble fortløpende anmeldt på vers i Den poetiske Gartner-kniv. At beskiære Trykke- og Skrivefrihedens Frugter med. Skrevet for det smukke Kiøn, av en av de flittigste trykkefrihetsskribentene, nordmannen Jacob Christian Bie.

Trykkefrihetsskriftene eksperimenterte vilt med gamle og nye sjangre og ytringsformer; stort sett dialogiske, ofte kritiske og polemiske, andre ganger underholdende og ertende, mange ganger direkte uærbødig satiriske, fulle av injurier og obskøniteter. Den relativt korte pamfletten var sjangeren som dominerte, og pamflettene dukket ofte opp som sinte svar på eller spøk med tidligere utgivelser. Den yre gleden over å kunne publisere, debattere, få reaksjoner og leke fritt med forfatterroller og henvendelsesformer anonymt eller under pseudonym preger tekstene, til tross for de også kunne inneholde skarp kritikk av religion og kirke og debatt om konkrete sosiale, økonomiske og politiske forhold i eneveldet. Men form og effekt sto i sentrum.

Denne uinnskrenkede trykkefriheten, som ble bejublet av selveste opplysningskongen Voltaire i et panegyrisk brev til den dansk-norske kongen, skulle bli Struensees bane. For den uærbødig debatterende nye offentligheten som den hadde skapt, vendte seg i løpet av 1771 imot trykkefrihetens opphavsmann. Opphissede rykter om utsvevende liv ved hoffet, kongens tiltagende sinnssykdom, Struensees maktran og om at dronning Caroline Mathilde bar på hans barn ble offentliggjort, og kom etter hvert både i trykte ord og i bilder. Med trykkefriheten ble karikaturen for alvor introdusert i Danmark-Norge. I oktober 1771, altså etter et drøyt år, slo Struensee-regjeringen tilbake. Den påpekte at de gamle lovene om straff for blasfemi, majestetsfornærmelse, avvikende religion, injurier og spådommer tross alt ikke var opphevet. Og den krevde at enten forfatterens eller trykkeriets navn måtte oppgis på trykksaken. Sånn ble det satt en stopper for den mest direkte kritikken, men det bremset ikke ytringsiveren i den nye offentligheten. Et avgjørende brudd kom først i januar 1772, da Struensee, etter et nøye planlagt statskupp, ble anholdt og fengslet. Han ble henrettet for majestetsfornærmelse i april 1772. En stor del av tekstene fra den siste delen av trykkefrihetstiden handlet om det som hadde skjedd, og ulike fortolkninger av Struensee som person, hans bakgrunn og skjebne. Men ved overgangen til året 1773 var trykkefrihetstiden på hell. De nye innstrammingene ble først formalisert høsten 1773. Kritiske ytringer ble igjen forbudt, og forbudet gjaldt også kobberstikk. Forhåndssensuren ble riktignok aldri gjeninnført.

Den spektakulære trykkefrihetstiden fikk raskt et dårlig rykte. Trykkefriheten som prinsipp hadde mange forsvarere, men trykkefrihetens grenser, særlig med hensyn til hvilken form ytringer kunne ha, var omdiskutert mot slutten av 1700-tallet. Trykkefrihet måtte skilles fra «trykkefrækkhed», som den danske juristen J.F.W. Schlegel formulerte det på 1790-tallet. Erfaringene fra 1770-1773 måtte ikke gjentas. Trykkefrihetsskriftene ble lenge oppfattet som «ubehagelige» og «gyselige», selv av historikere. Historikerlauget orket lenge ikke å ta i disse tekstene med ildtang. Før nå!

For i år feires 250-årsjubileet for trykkefrihetsforordningen med brask og bram. Mandag 14. september kommer tobindsverket Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed 1770-73 ut på Gyldendal i København, forfattet av de danske historikerne og litteratene Henrik Horstbøll, Ulrik Langen og Frederik Stjernfeldt. Sammen med utgivelsen, gjøres Luxdorphs samling av trykkefrihetsskrifter åpent digitalt tilgjengelig via Kongelig biblioteks nettsider. Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at dette skjer akkurat nå. Vi har stått oppi en medierevolusjon selv de siste årene, som har gjenopplivet gamle dilemmaer og vanskelige diskusjoner. Om ytringsfrihetens gleder og grenser.