Antikke forfatteres beskrivelser av pestepidemier ble grunnlaget for en lang tradisjon som også Albert Camus føyde seg inn i. Her Pest i en gammel by av Michiel Sweerts fra 1653
Antikke forfatteres beskrivelser av pestepidemier ble grunnlaget for en lang tradisjon som også Albert Camus føyde seg inn i. Her Pest i en gammel by av Michiel Sweerts fra 1653

En fortelling om pest

Fra Thukydides til Camus

Publisert

For litt over tre år siden ble jeg bedt om å nyoversette Albert Camus’ roman Pesten. Både forlaget, Solum, og jeg hadde mye annet å gjøre. Vi ble enige om at en klassiker av denne typen var evig aktuell og at oversettelsen ikke hastet. Nå er den på vei til trykk, ikke en dag for sent. Pesten er blitt boka alle vil lese, den ligger på salgstoppen flere steder i verden (blant annet i Sør-Korea) og det evig aktuelle er plutselig blitt brennaktuelt.

Pesten kom på fransk i 1947 og som en av Albert Camus’ (1913–1960) viktigste skjønnlitterære bøker bidro den til at han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957. Romanen ble raskt oversatt til en rekke språk og kom på norsk i 1949 i Johannes Schanke Martens’ oversettelse. Romanen ble lest som en allegori over nazismen og dens masseutryddelser, men Camus understreket selv i et intervju at «det er opplagt at romanen handler om den europeiske motstanden mot nazismen, men jeg har ønsket at Pesten skal kunne leses på mange plan.»

Romanen handler om hvordan en helt triviell, litt kjedelig moderne handelsby, Oran i Algerie, ble rammet av pest. Byen blir stengt og boka følger et knippe menn gjennom pestperioden. Noen av dem dør, noen overlever, hovedpersonen er legen Rieux. Han er ikke bare en allvitende observatør av menneskenes elendighet, men også den som kommer med romanens nøkterne konklusjon: «For da han hørte jubelropene som nådde ham fra byen, husket Rieux at lykken bestandig er truet. Han visste det denne glade menneskemengden var uvitende om, det man kan lese om i bøker, nemlig at pestbasillen aldri dør, at den kan ligge i dvale i tiår etter tiår i møbler og sengetøy, at den venter tålmodig i soverom, i kjellere, i kofferter, lommetørklær, papiresker, og at, kanskje, kommer det en dag da pesten, til menneskenes ulykke og lærdom, vekker rottene sine og sender dem ut for å dø i en lykkelig by.»

Pestepidemien som Camus lar ramme den moderne og velfungerende byen Oran, likner lite på korona-viruset. Han beskriver en byllepest som starter hos rottene og som smitter alt og alle. Den handler om pestbakteriens herjinger, men ruller dermed opp store filosofiske spørsmål om ondskap og rettferdighet, solidaritet og frykt. Pesten skildres som lokal, den er kjennetegnet ved at den raserer én enkelt by som er helt avstengt fra omverdenen, helt ulikt det pandemiske og globale scenariet vi nå står overfor.

Likevel blir Camus’ roman brått relevant: Den handler om innestengning og om hvordan mennesker handler når de plutselig settes i en situasjon der alt som har vært trygg hverdag plutselig blir omkalfatret og erstattet av en allestedsværværende sykdom og dødsangst.

Camus valgte pesten som ramme for å utforske ondskapen og det menneskelige fellesskapet. Romanen beskriver en sum av individuelle skjebner, men som alle på et eller annet vis forholder seg til Rieux’ utsagn om at mennesker ikke kan klare seg uten mennesker. Romanen kan leses allegorisk og på mange plan, men den kan også leses som en historisk videreføring av antikke historikere som Thukydides og Lukrets, som nettopp beskriver hvordan pesten slo til i kulturens og sivilisasjonens hjerte.

Den første som skrev om en slik urban pest, var Thukydides i verket Peloponneserkrigen. Der beskriver han pesten i Athen i 430 fvt: «Den ene døde oppå liket av den andre, og ute i gatene veltet de seg i dødskamp og rundt alle brønnene lå det halvdøde folk, drevet av sin trang til vann.» (Peloponneserkrigen 2, 52, alle sitater er fra Henning Mørlands oversettelse). Thukydides’ kliniske beskrivelser av sykdomsforløpet er inngående og grundige, at han selv var en av de heldige som ble frisk igjen etter å ha blitt smittet, gir detaljene desto større troverdighet: «Først kjente de en svær hete i hodet og øynene ble røde og brennende. Svelg og tunge ble blodsprengte og ånden ble særdeles illeluktende.» Deretter oppkast, galle, sår, diaré, uutholdelig tørste og indre brann. Men også en voldsom uro, hukommelsestap og mental forvirring. Alt dette i byen, i det demokratiske, velordnede Athen! Byen som Perikles i kapitlene før hadde lovprist som «en skole for Hellas»! I Thukydides’ historie avløses Perikles’ berømte gravtale over falne athenere, der han innpodet hvor edelt og prisverdig det var å ofre livet for Athen og de athenske idealene, av et vrengebilde: Den totalt uskjønne og destruktive pesten.

Thukydides som ellers er en nøktern historieforteller, klarer ikke holde følelsene tilbake når han beskriver hvordan pesten ødelegger byen, den førte til at strengt regulerte skikker som begravelser ble forlatt: «De la sine pårørendes lik på bål som var laget i stand for andre […] andre hev det liket de bar på, oppå et annet som allerede sto i brann – og så forsvant de.» Han skildrer videre hvordan den pestrammede byen blir preget av normløshet og lovløshet. De rike ble smittet like brutalt som de fattige, penger og eiendom skiftet uventet hender og ingen gadd å streve for å oppnå noe de kunne miste dagen etter. Athenske grunnleggende dyder som måtehold og selvbeherskelse ble underminert: «Man anså det som sin rett å nyte hurtig og behagelig, da man regnet liv og eiendom som like ustadige.»

I motsetning til bylle- og lungepesten som Camus lar herje i Oran, var ikke sykdommen Thukydides beskriver pest i ordets «moderne» betydning, vitneskildringene forteller ikke om byller eller rotter. Blant de mange teoriene om hva slags sykdom det kan ha vært som slo ut en tredjedel av Athens befolkning, finner vi influensa, meslinger og ebola eller, mest sannsynlig, tyfus. Men uansett hva slags sykdom det egentlig var, beskrives den av historikerne som like ødeleggende på et omhyggelig oppbygd samfunn. Pesten representerte det irrasjonelle og destruktive motstykket til all sosial orden, og det ble ekstra tydelig når det var en tett befolket by som ble rammet. Hovedsteder og storbyer var møtesteder for mange mennesker, knutepunkter for politikk og handel, det gjorde at nettopp disse byene ble ekstra utsatt for epidemisk smitte.

Den romerske dikteren Lukrets (96–55 fvt) avsluttet det store diktverket Om tingenes natur med en utmalende beskrivelse av pesten i Athen. Diktet er preget av epikureisk filosofi og det vi i dag vil kalle religionskritikk, og beskriver verdens omskiftelighet, helt ned til det minste atom. Lukrets tar utgangspunkt i Thukydids beskrivelse, men legger på noen ekstra lag: «Rundt på hver plass, hvert torg, langs alle gater i byen, lå deres halvdøde kropper, med skjelvende kraftløse lemmer, skinn og ben som var dekket med usle filler og kluter» (Lukrets, Om tingenes natur, Trygve Sparres oversettelse).

Da Albert Camus skrev Pesten var disse antikke historikerne hans forbilde. Han ville rapportere like nøkternt og klinisk som dem, og ikke minst ville han beskrive forholdet mellom et fredelig byliv og en uforklarlig og uforutsigbar pestepidemi. Derfor lot han den algeriske handelsbyen Oran bli et mikrokosmos hvor menneskenes sameksistens ble satt på prøve av en landeplage av antikke dimensjoner.