Historiene vi forteller betyr noe

Siden tidenes morgen har menneskene fortalt historier som har gjort det mulig for oss å forstå den verden vi lever i. Og i disse historiene har verden allerede vært gammel.

Publisert

Antropocen er navnet på den nye geologiske tidsalderen som arbeidsgruppen i den Internasjonale stratigrafiske kommisjonen har anbefalt at tas inn i oversikten i over geologisk tid. Vi lever med andre ord ikke lenger i den holocene (av gresk holos, hel, fullstendig, og cen, ny) epoken, men i den antropocene (av gresk anthropos, menneske). Arbeidsgruppen anbefaler at skillet plasseres midt på 1900-tallet. Siden arbeidsgruppen ble nedsatt tidlig på 2000-tallet har man diskutert når dette skillet skulle settes, og blant forslagene finner vi både oppdagelsen av Amerika og den industrielle revolusjon. Antropocenen krever nye historier om forholdet mellom mennesket og verden, siden tidsrammene er endret fra historisk tid til geologisk, dvs. planetarisk tid.

På Carl Sagans fremstilling av den geologiske kalenderen skjer the Big Bang idet 1. januar begynner. Det har blitt 12 minutter før midnatt 31. desember før de første menneskene vandrer på planeten vår, og hele menneskets historie fra Homer til i dag har skjedd i løpet av det siste minuttet eller så. Denne fortellingen viser oss hvor ubetydelige vi er i en kosmisk tidsramme. Hvorfor får vi så en tidsepoke oppkalt etter oss? Jo, fordi menneskets påvirkning på de fysiske omgivelsene våre, på miljøet, er blitt så store at det har dramatiske konsekvenser for kloden. Menneskets påvirkning er rett og slett for stor, og denne påvirkningen kommer til å prege kloden i uoverskuelig fremtid.

Fortellingen om antropocenen krever at vi utvider historieforståelsen vår fra å være en historie om sivilisasjoner til å bli en historie om planeten. Nå har jo mennesker alltid påvirket miljøet rundt seg. Tidlige mennesker var ansvarlige for å utrydde mesteparten av de store planteetende dyrene, noe som medførte endringer i økosystemene, og jordbruksrevolusjonen for 10.500 år siden produserte så mye drivhusgasser at den interglasiale syklusen ble forlenget, slik at vi unngikk den gradvise nedkjølingen som tidligere sykluser av interglasial-glasial hadde hatt.

Hvis antropocenens begynnelse settes til menneskets oppdagelse av ilden eller dyrking av jorden, blir miljøendringer bare en del av menneskenes lange historie. Hvis antropocenens begynnelse bare settes noen tiår tilbake i tid, med andre ord hvis det bare er de siste tiårenes atferd som kan sies å ha hatt den virkelige dramatiske og uopprettelige innvirkningen på kloden, må vi begynne å stille spørsmål ved teknologi og forbrukerkapitalisme. Det spiller med andre ord en rolle om vi forteller den første eller den siste historien fordi disse historiene påvirker hvordan vi forholder oss til de forandringene av planeten vi bidrar til.

En antropocen geologisk epoke slår fast at det er menneskenes aktivitet som har ført til endringer på en skala og med en hastighet man aldri før har opplevd. Det er noe mer enn bare en global økologisk krise. Antropocenen innevarsler en ny geologisk eksistens for jorden og en ny menneskelig tilstand. Når vi hele tiden må ta planeten med i beregningen, betyr det at alle de forestillingene om naturen som sosiologi, politisk teori, jus, økonomi og filosofi har basert seg på de siste 200 årene, blir stadig vanskeligere å forsvare. Det rokker ved selve vår forståelse av hva det vil si å være menneske, våre forestillinger om hva natur, historie, samfunn og politikk egentlig handler om. Alle våre grunnleggende ideer som disse fagdisiplinene er grunnlagt på, må tenkes på nytt. For å forbli relevante, må de humanistiske fagene gripe denne utfordringen.

Historiene vi forteller spiller en rolle, og det er ikke likegyldig hvilke vi velger å fortelle.