Epitafium, fra Gol kirke i Hallingdal i Buskerud, av Bjørn Frøysok og hans familie.
Epitafium, fra Gol kirke i Hallingdal i Buskerud, av Bjørn Frøysok og hans familie.

Opplysning og tradisjon

Politisk historiebruk i Danmark-Norge på 1700-tallet

Vi er vant til å høre at gamle nedarvede institusjoner og praksiser i økende grad ble utsatt for kritikk i opplysningstiden. Væpnet med fornuften tok uredde intellektuelle et oppgjør med tradisjonen. De hadde kastet av seg sin selvforskyldte umyndighet og tenkte stadig mer fritt, uhindret av gamle autoriteter, for å si det med Immanuel Kant i hans berømte essay. Men hva betyr egentlig dette for vår forståelse av de som i 1700-tallets fremvoksende borgerlige offentlighet forsøkte å legitimere sine politiske synspunkter ved hjelp av historien? Var de nødvendigvis konservative motopplysere? Kan vi automatisk anta at de forsvarte det gamle samfunn?

I min bok, Ancient Constitutions and Modern Monarchy, Historical Writing and Enlightened Reform in Denmark-Norway, c. 1730-1814, tar jeg opp nettopp slike spørsmål. Boken tar for seg historieskriving og reformdiskusjoner i Danmark-Norge på 1700-tallet, men henter inspirasjon fra forskning på engelsk 1600-tall, fra idéhistorikeren J.G.A. Pococks klassiske verk The Ancient Constitution and the Feudal Law fra 1957. Pocock viste hvordan debattene i forbindelse med stridighetene mellom kongemakt og parlament i England i perioden nettopp bar preg av ulike historiefortellinger. Parlamentets forkjempere skildret institusjonen som urgammel og opprinnelig, forankret i en sedvanerett som hadde eksistert siden tidenes morgen. Deres motstandere derimot fremstilte parlamentet som et produkt av kongelige beslutninger fattet for bare noen hundre år siden. Spørsmålet var viktig, fordi hvis parlamentet var innført av kongen, var det lettere å hevde at kongen også kunne endre dets makt og myndighet. Den politiske debatten handlet i stor grad om historie.

I tråd med det engelske eksempelet har appeller til tradisjon i det tidlig moderne Europa gjerne blitt knyttet til stenderforsamlinger og kanskje særlig adelens kamp for å bevare sine privilegier i møte med fyrster som søkte enevoldsmakt. Et viktig poeng i min bok har vært å nyansere dette bildet, og vise at historiske tradisjonsfortellinger kunne brukes for ulike formål. I Danmark-Norge på 1700-tallet hadde historikere og statstenkere under eneveldet lenge insistert på både arv og uinnskrenket makt som urgamle trekk ved monarkiet. Adelens politiske innflytelse i den blandede forfatningen før 1660 ble fremstilt som et uttrykk for en midlertidig tilsnikelse, for usurpasjon av makt. Ludvig Holberg var blant de siste som fremmet en slik fortolkning i flere av sine historiske verker. Omkring midten av århundret skjedde det imidlertid et skifte i opphavsfortellingene omkring styreformen. Historikere som Paul-Henri Mallet, Gerhard Schøning, Peter Frederik Suhm og Tyge Rothe skildret deretter forfatningens opphav i en egalitær oldnordisk folkefrihetsperiode, hvor kongen styrte sammen med et folk av jordeiende bønder, uten en arvelig adel. Adelens politiske makt i senmiddelalderen og frem mot innføringen av eneveldet ble fortsatt fremstilt som en tilranelse, men i denne fortellingen ble hendelsene på stenderforsamlingen i København i 1660, da kongen fikk overlevert arveretten, et uttrykk for at folket gjennom stendene utøvet sine lenge slumrende politiske rettigheter. Eneveldet fikk slik et folkelig drag. Det var en gammel forfatning tilpasset et moderne monarki.

Utover i andre halvdel av 1700-tallet ble disse tradisjonsfortellingene tatt i bruk også i diskusjoner om jordbruksreformer i pamfletter og tidsskrifter i den fremvoksende dansk-norske offentligheten. Jordbruk var fortsatt den viktigste sektoren i økonomien i de fleste europeiske land, og slike reformer kom på agendaen mange steder, ofte drevet frem av patriotiske og økonomiske selskaper, eller av enkeltpersoner, godseiere, bønder eller embetsmenn. Dels var det snakk om forslag til praktiske og tekniske forbedringer knyttet til nye dyrkingsmetoder, nye korn- plantesorter eller redskaper, men også mer omfattende og dyptgripende endringer i organiseringen av jordbruket var på bordet. Så var tilfelle i Danmark, hvor selve godsøkonomien og de danske bøndenes fattigdom og ufrihet ble problematisert av mange skribenter. I Norge var situasjonen i jordbruket annerledes, med få innslag av godssamlinger og med en bondestand som var mer juridisk selvstendig, om ikke bedre stilt materielt. Likevel oppsto det også i norsk sammenheng debatter om jordbruksreformer som ble oppfattet å rokke ved noe av grunnvollen i det norske bondesamfunnet, nemlig debatten om odelsretten, som ga medlemmer av slekta forkjøps- og gjenkjøpsrett til jordeiendom.

Forestillingen om en oldnordisk folkefrihetsperiode, hvilende på en fri og selveiende bondestand, var en hyppig forekommende figur i disse diskusjonene om jordbruksreformer i både Danmark og Norge. I Danmark hevdet mange skribenter at bondens elendighet var knyttet til hans ufrihet, hans avhengighet av godseieren. Han ble motløs, sløv og uproduktiv av å være prisgitt sin herre og oppleve at overskuddet han skapte ble tatt fra ham. Å gi bonden større grad av personlig frihet og mer kontroll over jorda han dyrket, ville gi ham lyst til å jobbe hardere og derfor være en fordel ikke bare for ham selv, men også for jordeieren og for staten. Mange reformtilhengere nøyde seg samtidig ikke med å si at dette var fordelaktig, det var også rett. Historien viste at de danske bøndene en gang hadde vært frie og selveiende i fortiden før adelen fikk politisk makt og la dem under seg. Skribentene løftet opp den oldnordiske folkefriheten for å sette godseiernes myndighet og eiendomsrett i et tvilsomt lys og senke terskelen for kongelig intervensjon i forholdet mellom godseieren og bonden. De forsøkte å få en slik inngripen til å fremstå som et spørsmål om å blåse liv i en slumrende tradisjon og gi bonden tilbake sine opprinnelige rettigheter. Slik ble den politiske tradisjonsfortellingen et argument for endring i Danmark. Den ble tatt i bruk også av Oluf Lundt Bang og Christian Colbjørnsen, sentrale skikkelser bak reformene, de såkalte store landborreformene, som rent faktisk ble gjennomført på slutten av 1780-tallet, og som ga de danske bøndene større grad av «frihet og eiendom».

I Norge var jordbrukssamfunnet som sagt organisert ganske annerledes enn i Danmark, og reformdiskusjonene var tilsynelatende mer avgrenset. Odelsretten ble kritisert i offentligheten av skrivende embetsmenn for å skape hyppige, tidkrevende og dyre prosesser i rettsvesenet og for å hindre forbedringer i det norske jordbruket. Kjøpere av jordeiendommer som andre kunne gjøre gjeldende odelsrett til, fryktet slike pretendenter og utnyttet eiendommen for kortsiktig gevinst, snarere enn å utvikle den langsiktig, ble det hevdet i offentligheten. Men ikke alle mente slike utfordringer krevde avskaffelse av odelsretten. Slektsretten hadde også stor støtte i offentligheten og for forsvarerne var det et kjerneargument at odelsretten hadde bidratt til å bevare en egalitær jordeiendomsfordeling i Norge gjennom historien og hindret fremveksten av en godsøkonomi. I motsetning til i Danmark, hadde selve den oldnordiske folkefriheten blitt bevart i Norge og sørget for at den norske bondestanden var besjelet med en særlig fedrelandskjærlighet og patriotisme. Denne levende tradisjonen var det ifølge odelsrettens tilhengere viktigere enn noen gang å hegne om på en tid da mange bønder forsøkte å skaffe seg penger for å kjøpe utenlandske luksusvarer. Det gjaldt å binde deres oppmerksomhet til jorda og unngå at de ble offer for kjøpmenn på jakt etter lukrative skogeiendommer.

Slik ble den samme, mer eller mindre felles, nordiske fortida, brukt forskjellige i Norge og Danmark. I nord var den et argument for å holde fast ved de rådende eiendomsforholdene i det norske bondesamfunnet, i sør et angrep på den danske godsøkonomien. I Norge var tradisjonen tilbake til den oldnordiske folkefriheten levende, i Danmark måtte den gjenopplives. I begge riker var tradisjonen samtidig et argument for små familiedrevne og selveide bondegårder snarere enn storskala kommersielt jordbruk etter engelsk mønster. Den hadde brodd mot adelen og det gamle standssamfunnets juridiske ulikhet, så vel som mot ulikheten man fryktet ville følge av avhengighetsrelasjonene i det borgerlige samfunns differensierte markedsøkonomi. Allerede på 1700-tallet kan vi ane konturene av en nordisk historisk selvforståelse hvor likhet står sentralt.

Powered by Labrador CMS